18.03.14

Jeg er den yngste professoren ved The Wharton School og en ettertraktet foredragsholder. Jeg har en Ph.D. i organisasjonspsykologi fra University of Michigan og en B.A. fra Harvard University. Jeg har også bakgrunn fra reklamebransjen, er tidligere Olympisk mester i stuping for junior og profesjonell tryllekunstner.

10.03.14

"En forsimplet forståelse af sproget og kunstens forhold til sandheden gemmer sig også, måske som antydet en forståelse der udgår fra protestantismens skarpe skelnen mellem form og indhold. Men er dét så ikke netop interessant? Jo da. Måske vi efterhånden er lykkedes med at udpine litteraturen i vores del af verden. Vældig interessant."

Jeppe Brixvold skriver om Stig Larsson i Vagant.

23.02.14

"Når jeg tenker på meg selv i forskjellige aldre, som så mange tidligere utbrukte liv, er det som om jeg skulle snakke om en lang ubrutt rekke av døde, en tunnel av legemer der det ene dør i det andre."

04.01.14

Allt som rinner till. Och därför
säger man. Att när en människa dör
lossnar alle hennes händelser.

31.07.13

Jeg er et sannhetsvitne. Før var jeg sikker i min sak, det er jeg fremdeles, men nå lytter jeg til andre, åpen for å la sannheten utfolde seg på hittil uforutsette måter. Det at jeg før var sikker i min sak, men nå er sikker på at min forrige sak var helt koko, gjør meg modnere, mer åpen for innspill. Før tenkte jeg liksom bare, jeg har rett, selv om jeg er en minoritet, liksom, mens jeg nå bare tenker at hmm kanskje det andre sier også kan ha noe for seg, kanskje jeg burde sette meg ned å høre på hva de har å si? Jeg må smile litt når jeg tenker på hvordan jeg var før, men samtidig er det veldig alvorlig at jeg var sånn. Kunne ingen stoppe meg, liksom? Hvorfor ble jeg tatt inn i varmen både her og der? De feiliene jeg gjorde i min ungdom, gjør jeg ikke igjen. Nå hører jeg på hva andre har å si. Jeg skygger ikke lenger for sannhetens strålende solstråler, men lar dem reflekteres i meg og andre, lyse opp den mørkeste krik og krok.

06.06.13

The concept ‘crisis’ has indeed become a motto of modern politics, and for a long time it has been part of normality in any segment of social life. The very word expresses two semantic roots: the medical one, referring to the course of an illness, and the theological one of the Last Judgement. Both meanings, however, have undergone a transformation today, taking away their relation to time. ‘Crisis’ in ancient medicine meant a judgement, when the doctor noted at the decisive moment whether the sick person would survive or die. The present understanding of crisis, on the other hand, refers to an enduring state. So this uncertainty is extended into the future, indefinitely. It is exactly the same with the theological sense; the Last Judgement was inseparable from the end of time. Today, however, judgement is divorced from the idea of resolution and repeatedly postponed. So the prospect of a decision is ever less, and an endless process of decision never concludes.

Intervju med Giorgio Agamben.

14.05.13

Gamle glassflasker gir et moderne uttrykk når de settes sammen på et enkelt hvitt bord.

Og de kan bare stå som de er uten at du putter noe i dem.

03.05.13

Ofte er det først når jeg leser andre poeters diktsamlinger, at jeg blir minnet på hva Ars moriendi ikke er, hva Johannesen ikke har skrevet. Ikke som freudianske fortrengninger, men snarere i valg av perspektiv, i hvilken grad sansene er involvert, hvorvidt tingene kommer til orde eller ikke. Hva er forskjellen på Paal Brekke og Georg Johannesen, eller Jan Erik Vold. En hel del, åpenbart, men hvordan? Vold slentrer nedover gaten, ikke en hvilken som helst gate, gjerne Thereses gate eller Johannes Bruns gate, og tingene han ser danner grunnlag for videre spekulasjoner, eller de gjør ikke det engang, de bare er der. I Ars moriendi vet vi liksom aldri hvor vi er, alt er urscener ribbet for gjenstander, man kunne mistenke at de nettopp var indre bilder, uansett hvor ille det kanskje ville lyde for Johannesen. "Alltid når veien er tom/ tror jeg at du har gått den/ Alltid er veien tom". Hvor er han egentlig? Og hvor er kafeen han var i i forrige strofe, eller huset strofen før der igjen? I en storby? I utkanten av byen? I en skog? I historien? Hvor da? Hvor er materien til det materialistiske poeten? (Han vil kanskje svare: Det er bare ord uansett, du finner ingen ting (sic) i språket, bare tegn.) I Ars moriendi vet jeg aldri hvor jeg er, det nærmeste jeg kommer er en Obosblokk.

28.04.13

Null er en ring vi har rundt halsen
når den rikeste av oss blir begravd
Ellers er alt i orden som ingenting
Hentet fra "Gullmakerne" i Arbeidsuke. Det er noe likefremt over den siste linja, som kanskje punkterer alvoret i strofen, eller jorder det. Som om den kunne synges som et dumdumdidumdidumdum didumdumdum, et olebrumsk livet går videre, som likevel ikke slipper fritt fra den kvelende dødsfornemmelsen i første linje, nullet som en ring rundt halsen, kanskje en ganske stram ring, slik et 0 er en ring og ingenting på samme tid. Som jordpåkastelsen uten løfte om oppstandelse: Fra jord er du kommet, til jord skal du bli, ellers er alt i orden som ingenting.

25.03.13

Arbeidstittel: Resignasjonens berettigelse i Ars moriendi

12.03.13

Senecas veier til sinnsro eller euthymia (gr. "likevekt") er mange. Én forutsetning var evnen til arbeid uten tanke på omverdenens gunst, en holdning som jo befinner seg et godt stykke unna det kulturen nører opp under i dag: "Så skriv altså for å utnytte tiden, til din egen nytte, ikke til din berømmelse." Men viktig var det også å verne seg mentalt, verne om sin psyke. For ikke "å la hele livet gå med til forbitrelse og depresjon", skriver han i "Om vrede", gjelder det å kvitte seg med unyttige og plagsomme affekter, for eksempel å ikke la seg irritere over den som med overlegg skubber til deg på det offentlige badet 
Øyvind Rimbereid, Hvorfor ensomt leve, 13.

26.02.13

[...] Det som i utgangspunktet er ein metode for å få avstand til teksten, blir her sementert til haldning og denne haldninga er det ikkje mogeleg å få nokon avstand til. Ein har valget mellom å sova eller å vaka saman med Georg Johannesen. I dette dilemma blir den fornuftige samtale gjort vanskeleg, det blir heller eit messiansk dilemma: den som ikkje er for meg, er imot meg! [...]
Eg har sjølv alltid hatt stor glede av å lesa hans tekstar, og eg tek dei ikkje fram i denne ramma utan grunn. Men når eg har hatt så stort utbytte, er det fordi eg sjølv har hatt distanse til hans utgangspunkt. [...]
Kunsten er å lesa og bruka Georg utan å prøva å bli Georg. Det siste har ingen greia betre enn han sjølv.
Jan Inge Sørbø, Vinduet #2, 1988.

25.02.13

– Leser de dikt i valgkampen, Georg Johannesen?
– Da jeg begynte i partipolitikken i Oslo bystyre skjønte jeg fort at folk ventet at jeg skulle snakke på rim. Så det gjør jeg ikke. Jeg bruker tall og vanlige ord.
– Har de da slått over til Løvebakke-dialekt med alle de fine ordene?
– Vi bruker fremmedord vi og. Når Venstre og Seip bruker fremmedordet 'prioritering', bruker vi et annet fremmedord: 'bløff'. Det er mye kortere.
– Når en spøkefugl som De er på ferd, må det da bli en humoristisk valgkamp?
– På ingen måte. Humor burde ha mindre plass i alle partienes valgkamp. Et valg er en alvorlig ting. Det skal ikke lages show. Men om noen dager kommer en liten overraskelse. Den ivaretar det humoristiske for oss.
Utdrag fra intervju med Dagbladet, 22.8.1969, gjengitt i Tenkemåten, 366. Johannesen satt i Oslo bystyre for SF fra 1967-1971.

21.02.13

Denne gjennomgåelsen har vært sur. Men de dikterne som her er nevnt (med unntagelse av Stein Mehren?), ville stått seg på å ta ut sine mest ærgjerrige dikt: de sjelelige betroelsene og forsøkene på å uttale seg om verdensgåten. De burde søke ned til et bruksområde for sitt talent, og hele tiden tenke: Det er nesten ingen som leser lyrikk. Derfor bør jeg alltid velge den lettest mulige litteraturform: brevet, dagboken, artikkelen. Klarer jeg ikke å uttrykke meg der, så velger jeg: skissen, novellen, romanen. Diktet må være siste utvei.
Avslutningen på Johannesens gjennomgang av høstens lyrikk fra 1960, i Fossegrimen #1/1961, året etter at han selv debuterte som poet. Gjengitt i Tenkemåten, 112.
Å dikte er å skape nye utsigelsesbetingelser for ord.
Arild Utaker i Johannesens bok, 372. Et meget godt essay om etikk og retorikk.

20.02.13

Solen jeg har i munnen
er en hveps jeg har slukt
i lykkeligere lys
[...] Både sola og hvepsen stikker, og slik utgjør den stikkende funksjonen kanskje en påminnelse om ordets/språkets kreativitet. At sola er havnet i munnen i ei fortid, i lykkeligere lys, kan kanskje gå tilbake til en barndom, hvor fantasien var rikere.  
Herdig Eggens hovedoppgave om Ars moriendi, 1983. En firemåneders besvarelse som etter min mening har mange gode betraktninger, men den kunne med fordel ha vært mindre summarisk og valgt noen tyngre nedslag. Siden har hun blitt forlagsredaktør i Cappelen (Damm), og ettersom dette etter hvert ble Johannesens forlag var hun kanskje involvert i noen av hans senere utgivelser, som Ars vivendi?

13.02.13

Under lesningen av Paragraf 22 kom jeg til å undre meg over hvorfor ingen nekter militærtjeneste ut fra den tapre begrunnelse at de ikke har lyst til å bli drept. Hvorfor er alle militærnektere idealister når man stadig får følelsen av at idealisme og vold er det samme?
Fra en militærnekterleir traff jeg snesvis av flotte karer som bare var der fordi de var feige. Naturligvis hadde de sine papirer i orden, de trodde på katten, sekten, kamelen, humaneten og menneskeverdet. Men her var for en gangs skyld hykleriet dydens tributt til lasten, og ikke omvendt. Disse menneskene var lette å gjennomskue og forundret over at man viste dem aktelse, som de i virkeligheten hadde størst krav på av alle. De hadde en vanlig mangel på udødelighet, og en uvanlig evne til å innse noe skremmende. De var mennesker av den typen Vesaas har diktet om, men som Joseph Heller har klart å gi full størrelse, intelligens og frekkhet.
Anmeldelse av Joseph Hellers Paragraf 22, 1964. Gjengitt i Om den norske tenkemåten, s. 183.
- Menneskene må ville overleve. Vi må besinne oss på de ting som angår oss mest. Jeg finner det forferdelig at helt alminnelige ting jeg liker – en biff, en pike, et fjell – skal bli ødelagt. Jeg skulle ønske at vi snart fikk en militærnekter med begrunnelsen: - Jeg har ikke lyst til å bli drept.
Intervju i anledning Kassandra, 1967. Gjengitt i samme bok, s. 294.
EE: Men har ikke en forfatter lett for å skildre virkeligheten i så fantasifulle bilder og symboler at vi andre ikke greier å henge på?
GJ: I mitt tilfelle mener jeg at det er akkurat omvendt. Jeg tror at når folk går på skoler og slikt, så blir de ikke bare utsatt for en opplæring, men de blir også utsatt for en avlæring. Det er visse ting de kunne som barn, som de ikke lenger kan som voksne. Og så kan språket til dikterne komme under der og minne deg om dette igjen. Ta nå et helt banalt eksempel. Alle barn er veldig redd for smerter. Så går det bare 15 år, så er de villig til å gjøre militærtjeneste. Da har de fått høre noe om Gud og Fedrelandet, og det er ingen som tør nekte militærtjeneste med en barnslig begrunnelse av typen "gjør det ikke vondt hvis de skyter på meg?". Nei, da må de bli pasifister og bruke masse fine ord på sin forklaring.
Intervju med Egil Eikvil, En bok om Georg Johannesen, s. 70.

07.02.13

Se, jeg sitter og syr på en rose
som noen har revet i stykker
og sting for sting visner mine hender

10.12.12

I Dikt 1959 skriver Johannesen:

Jeg er glad
jeg ikke kan være
utenfor min hud

Når de torturerer fanger i Algerie
gjør det ikke ondt
og når de skyter dem etterpå
blør jeg ikke
Om fluene sitter i øyekroken
til en blind tigger i Delhi
kan min pike si: Du har pene øyne

og når hvert annet spedbarn dør
i hvert annet land
kan jeg tenke:
jeg vil ha barn med henne

Jeg tror det ligger en fare her i å tolke GJ ironisk, i konvensjonell forstand, slik at han iscenesetter en ondsinnet person som ikke bryr seg om andres lidelse. I stedet tror jeg vi skal ta ham bokstavelig; han er glad for at andres lidelser ikke rammer ham, og han kan ikke bære andre menneskers smerte. Diktet demonstrerer Johannesens kyniske holdning; politikk kan ikke bygges på medfølelse, men heller et kjølig, nøkternt ansvar. Hvis jeg finner diktets person usympatisk er det meg selv det er noe galt med. Holdningen er anti-idealistisk, kunne man kanskje si, i tråd med Johannesens føringer fra forskjellige intervjuer. Dikteren skal ikke korsfeste seg selv for å rense sine medmennesker. Således blir "jeg føler med dere" en falsk påstand, og et dårlig fundament for en solidarisk politikk -- sinnelaget tjener bare til selvsmigring.

19.11.12

Metonymien er sorgens trope; forbindelse gjennom nærhet. Slik blir det urørte kakaokruset etter faren sørgelig i en tøysete film som Kick-Ass. Ikke fordi kruset uttrykker noen likhet med faren (metafor), men fordi den minner om farens sans for kakao. Den som har mistet noen, sørger i møte med tingene, i rykk og napp gjennom et helt liv. En kasse på loftet, en dato, et tv-program osv. Alt minner om deg. Metaforen er mer anstrengende. Den minner meg ikke på noe som helst, med mindre vi var enige om at du var som en gaupe, da du fremdeles var her, felles attributter. Men da ville den gamle metaforen selv ha vært en metonymi; en metafor som jeg metonymisk forbinder meg deg.
Fraværet i nærværet og nærværet i fraværet. Borte borte, titt tei! Rangle i ranglen, her er jeg.

11.11.12

"Du interesserer meg ikkje. Eg interesserer meg ikkje for meg sjølv heller. Når ein er i min alder, er ein mest interessert i enklare ting. God mat, god drikke, god helse og at ein likar dei menneskene ein omgåast: Ein materialisme som overlever idealismen under marknadsøkonomien: Tørre, varme somrar. Godt ver." (Intervju med Øystein Vidnes, gjenopptrykt i Prosopopeia #4/2009)