Sola skinner, det er fint vær ute og jeg sitter på en høyde, jeg sitter på høyden, men likevel er jeg litt nervøs, for jeg føler ingen lykke. Det betyr ikke at jeg er deprimert, og selv om jeg føler meg hevet over begrepene, er jeg heller ikke dyrisk. Mange likner, men jeg er ingen ubestemt form. Jeg ser meg rundt, sola skinner, men snart går den ned. Han ser seg rundt, forsøker ikke å gjengi en følelse. Har han vært for praktisk orientert i det siste? Skylle melkekartonger, vel og bra det, men har han ikke dratt det litt langt når det gjelder tingliggjøringen av hans egen værensforståelse? Har mageproblemene tatt overhånd, har han blitt for opptatt av å slutte å bite negler gjennom pavlovianske go'negl-strategier, har han latt seg forføre av endorfiner og andre avledningsmanøvere?

Utsnittet viser sånn cirka en måne, den er ganske stor og ganske hel, og for øvrig synes noe av åskammen og den mørke himmelen, og gradvis noen stjerner, snart flere og flere, og har jeg først sett de en gang vet jeg hvor jeg har dem for kvelden. Det må da være noe mer jeg ser i dette utsnittet, skal jeg nevne trærne eller i hvert fall tretoppene som skjuler åskammen jeg hevdet å se, og hva med jakkestoffet på armene og over magen, som jo også er innenfor rekkevidde uten at jeg flytter blikket, bare jeg tenker etter. Han er i ferd med å si at han føler seg utålmodig, men i stedet lar han kroppen falle bakover. Han blir liggende på ryggen i lyngen. Det gir jo ingen mening, men han føler seg inspirert.

Jeg har ikke spist fluesopp, det er ikke det. Er det da noe annet, noe må det da være? Hadde jeg ikke en avtale i dag? Jeg glemte å gratulere mine foreldre med dagen, det må være mange uker siden nå. Jeg bærer en ring på fingeren, normal tykkelse, altså er jeg neppe enkemann. Sannsynligvis er jeg separert, se nå begynner det å danne seg et mønster. Jeg visste det var en grunn til alt dette.