Det er fint å være i utlandet. Det er fint å være i utlandet, for da får man ikke med seg det som skjer i hjemlandet. Selv de utenlandske avisene virker vennlige, med sine reaksjonære ledere, men dog, på et annet språk, vennlighetens språk, en samtale man ikke trenger å forholde seg til og dermed heller ikke trenger å la seg opprøre av. Slik er det vel her til lands, kan man tenke, og det kan man ikke gjøre stort med. Slik burde man jo også tenke i sitt eget land, dette kan jeg ikke gjøre noe med, for det er slik det er, man kan ikke gjøre stort med stort, men likevel innbiller man seg at det er grunn til å la seg opprøre av avisene i ens eget land, på det velkjente moderspråket, som skaper en illusjon om at man kan delta i denne diskusjonen, at om man sitter på et argument som er bedre enn det forrige, eller at om man peker på tre, fire selvmotsigelser i dagens leder, eller at om man simpelthen bare slår fast at dette var en meget dobbeltmoralsk og, med fare for å lyde anakronistisk, borgerlig påstand du hadde, kjære redaktør, at om man gjør noe av dette så vil man heve diskusjonen opp på et høyere nivå. Nå var du i grunnen meget selvgod, hr. ans. red., har du ikke sett avisforsiden din i dag, i går, i forigårs, alle de dagene du har vært redaktør (med unntak av Utøya, da, alvorlige Utøya hvor vi ble samlet i sorgen), har du ikke sett alle disse avisforsidene du er ansvarlig for, og likevel skriver du noe så pompøst som det du nettopp gjorde?

Slik kunne man la seg hisse opp i sitt eget hjemland, og iblant kunne man faktisk skrive en kommentar til noe av det verste, eller på de dagene en selv var lengst nede. Man kunne finne på å kalle en journalist for en uvitende fascist, men det ville ikke komme på trykk. Man kunne kalle en redaktør for en oppblåst bavian, men det ville ikke komme på trykk. Men i utlandet kunne alt passere; det var fint at det var vekst i finanssektoren, fint at hun vant sangkonkurransen, fint at rullestolbrukeren kom på tv og representerte alle rullestolbrukere, og det var fint vær og hyggelig å sitte på kafé uten vrangforestillinger om at man kunne gjøre noe med noe som helst.

Men så kom man til slutt hjem igjen, man hadde ikke råd til å spise på kafé hver dag, og det fantes plikter, og når man kom hjem til slutt fortsatte man å late som om det ikke fantes aviser, men ryktene spredde seg likevel. Noen hadde sagt noe om noen, men så var det visst tull, men det var visst veldig alvorlig, og en pompøs redaktør skrev en pompøs artikkel om hvor alvorlig dette var, og plutselig var det spredd utover hele landet og alle ens landsmenn var forpliktet til å mene noe om dette, som de ikke hadde lest, men som de hadde hørt av noen, og som de syns var for ille, men det var jo bare på moro, men det var for ille, og det måtte jo være litt orden på saken, man kunne ikke gå rundt og si hva som helst. Så fikk man igjen denne kløen, kløen etter å mene noe om noe, selv om man ikke kunne innvirke på noen som helst måte, men man kunne kanskje håpe å på sikt bli ansatt i en avis hvor man kunne fortsette å mene noe om noe, bedrive ukvalifisert synsing fordi det var konsensus om at pauseromsamtalen var mer demokratisk enn den lærde, aristokraten prøver jo å fortelle folk hva som er rett og galt og det kan vi ikke ha noe av, det er jo et demokrati, dette her, riktignok et representativt demokrati hvor det ikke spiller noen rolle utover ens kulturelle kapital hva man faktisk stemmer, men likevel, vi har da ytringsfrihet her i landet (vi har tankefrihet, men bruker den ikke, og nå vil vi ha ytringsfrihet), og hvis det skal være et fungerende demokrati er det bedre at kommentatorene representerer folket og ikke kommer med påstander om hva som er rett og galt, sant og løgnaktig, som at redaktøren er en pompøs bavian, nei, da fikk man heller si noe folk forstod, noe de allerede visste.