Det er veldig fint alt sammen; fint at vi skriver og fint at vi leser, og når vi sammen anstrenger oss, lesere og forfattere, kan resultatet bli noe enda finere. Det syns jeg er veldig fint. Så lenge vi setter oss ned, sammen, og deler hverandres synspunkter, kan jeg vanskelig tenke meg at litteraturen ikke vil bli enda litt finere. Det kan i hvert fall ikke skade. Jeg er veldig opptatt av hva andre mener. Konstruktiv kritikk er sunt. Hva sa du? Ja, det syns jeg er var en veldig fin beskrivelse, det er akkurat sånn jeg oppfatter poesi, også. Har du lest Kant og Schiller? Ja, men på den andre side, har du (der borte) lest Deleuze? Det er jo noe helt annet. Derrida har et poeng, men han blir jo også litt drøy. Det er jo kjekt å komme fram til et eller annet, også - ikke bli helt relativistisk, liksom. Jeg tror virkeligheten er tilbake i litteraturen, i hvert fall trodde jeg det i 2009, og da hadde de visst allerede trodd det en årrekke i Sverige (jeg kommer alltid for sent!), men nå begynner jeg å lure på om folk har gått litt lei alt maset om virkelighet, jeg mener: Er ikke ordene virkelige i seg selv (da)? Det er jo veldig fint at vi får drøftet implikasjonene av virkelighetens inntog i litteraturen, særlig med tanke på det etiske, som jeg syns er et veldig interessant område (eller felt). Altså: Når går man for langt, når går man passe langt, og mer komplisert: Hender det også at vi går for kort? At vi liksom ikke tør å strekke strikken litt lenger, slik at litteraturen kanskje risikerer å bli kjedelig? Ja, er vi rett og slett litt konforme eller feige her til lands? Noen ganger kan det kanskje virke sånn, og derfor er det så avgjørende at vi setter oss ned (værsågod og sitt) og snakker oss fram til noen nye erkjennelser. For å ta meg selv som eksempel, jeg kan jo bare snakke for meg selv, så er jeg den første til å innrømme at jeg har tatt meg selv (gjentatte ganger) i å la være å skrive noe, av etiske grunner. Man vil jo ikke såre noen. Men i ettertid har jeg liksom spurt meg selv: Skulle jeg egentlig latt være å gjøre det? Var det redeligheten, eller var det feigheten som holdt meg tilbake? Vi vil jo ha en ærlig litteratur, for mange av oss er litteraturen den siste sfæren (feltet) hvor ærligheten ennå kan boltre seg fritt, hvor paradoksalt det enn måtte virke for dem som tenker på litteraturen som 'løgn og forbannet dikt' (for å sitere en gammel mester). Men i denne løgnen ligger altså kimen til det sanne, eller det ærlige som jeg da kaller det sanne, og her trenger jeg kanskje en begrepsoppklaring, men det er nettopp derfor det er så fint at vi nå kan sette oss ned, sammen, og finne ut av de tingene her.

For å begynne med begynnelsen: Hvor går grensen mellom litteratur og virkelighet, eller fakta og fiksjon om dere vil? Hva vil dere? Vi holder oss til førstnevnte distinksjon: altså når opphører litteraturen å være litteratur, for å bli noe virkelig (og herunder sant, ekte & autentisk)? La meg kaste ut noen påstander – ikke for å komme med noen fasit, men fordi jeg av erfaring vet at litt spisse påstander kan virke stimulerende på en videre debatt. Altså:

Påstand 1: Litteraturens blir til virkelighet der hvor egennavnene kommer. Ta for eksempel Haugesund (eller en hvilken som helst annen by). Hvem kan vel lese bokstavkombinasjonen ”Haugesund” uten å tenke på den vestnorske mellomstore (i norsk målestokk) byen, med sin distinkte dialekt, sin berømte fortelling om den jødiske kjøpmannen som ble fryst ut og den høye andelen heroinmisbrukere? Eller dere har kanskje et personlig forhold til byen; kanskje har dere en gammel kjæreste derfra, eller dere kjørte innom på en bilferie i barndommen? Noen av dere kommer kanskje også derfra. Uansett: Poenget er at egennavnet Haugesund setter en i direkte forbindelse med den virkelige byen Haugesund, selv om den er omtalt i et fiksjonsverk, som en roman. Den kognitive prosessen (det blir her ikke anledning til å gå detaljert til verks om kognisjonen) gir umiddelbare assosiasjoner til stedet Haugesund, som finnes på kartet, som finnes i Norge, som et virkelig, historisk produkt – en fremvoksende sjøfarts- og handelsby (sjekk validiteten i disse påstandene) i det moderne Norge.

Gjelder så det samme for egennavnnavn, altså menneskenavn (herunder også andre skapninger, som apekatten Julius, spekkhoggeren Keiko og lignende organismer man har utviklet et personlig forhold til), som Michael? Både ja og nei. Nei, fordi Michael i seg selv ikke referer til én bestemt virkelig person, men ja, hvis det tillegges et etternavn, som Jackson, eller J. Fox. Michael Jackson refererer til den virkelige artisten Michael Jackson (R.I.P.), og er således en klar virkelighetsmarkør. Det blir simpelthen umulig å lese ”Michael Jackson” i en roman uten å tenke på artisten Michael Jackson, og gjerne også hans største sanger. Selvsagt har hver og en av oss et forskjellig forhold til Michael Jackson, men vi har også et forskjellig forhold til Haugesund. Man kan kanskje innvende her at det finnes noen som verken har et forhold til Michael Jackson eller Haugesud (mer sannsynlig), men det rokker ikke ved poenget: De refererer like fullt til noe virkelig. Det vil alltid refereres til virkelige ting i litteraturen som ikke alle har oversikt over, noe som leder meg til neste påstand:

Påstand 2: Litteraturen kan også referere til en virkelighet vi ennå ikke kjenner til. La oss se for oss, rent hypotetisk, at jeg skriver en nautisk novelle. En fiskebåt (fiksjon) kjører ut på havet (fiksjon), eller nærmere bestemt over Marianergropen (virkelighet: verdens dypeste dyphavsgrop, ligger vest i Stillehavet). I båten er det fire fiskere: Michael (fiksjon), N’Duure (fiksjon), Mike (fiksjon) og Mitch (fiksjon; kanskje kan vi til og med hevde at navnelikheten til tre av fiskerne forsterker det fiktive elementet og bringer oss enda lenger fra virkeligheten, noe som igjen kan bli en kvalitet ved novellen, at den blander sammen hypervirkelige og hyperfiktive trekk og skaper en produktiv spenning?). De fisker og alt er som det pleier (selv om dialogene som utspiller seg mellom dem kan leses som en allegori over noen av problemene vi står ovenfor i den globale verden), men plutselig får Mitch et realt beist på kroken. Takket være N’Duures hjelp (jamfør her allegorien, og hvordan nord og sør viser seg å være gjensidig avhengige av hverandre: nords teknologi trenger hjelp av sørs arbeidskraft, de utfyller hverandre perfekt) får de halt fisken over ripa. Det viser seg å være en dypvannsfisk verden aldri før har sett, og i motsetning til andre dyphavsfisker, har ikke denne blitt preget av trykkforskjellene mellom dens tilholdssted og vannoverflaten. Dermed har de dratt opp et perfekt eksemplar av Melanocetus Mitcheanii. Alt dette er vel og bra, men la oss så si, at det i den virkelige verden blir dratt opp et eksemplar som er akkurat maken til den fisken jeg beskriver i min nautiske novelle: Den er så og så stor, har den og den fargen, de og de proporsjonene også videre. Og så blir den fisken hetende akkurat dette! Da har jeg referert til (den kommende) virkeligheten, uten å vite det! Dette er helt uproblematisk, ettersom forfatterens intensjon ikke er avgjørende for virkelighetsvaliditeten. Det eneste som betyr noe, er det som står der, svart på hvitt, og om det da refererer til virkeligheten eller ikke. Det vil nok være svært sjelden at folk refererer til en foreløpig ukjent virkelighet, men i teorien kan vi ikke se bort ifra dette. Det gamle ordtaket burde likevel hjelpe oss til å være på vakt: Se opp for falske profeter.

Påstand 3: Litteraturen kan også referere til virkeligheten med bruk av fellesnavn, der egennavn ikke strekker til. La oss si at jeg skriver en roman med sterke selvbiografiske trekk, eller la oss i det minste enes om at det var utenkelig at jeg kunne ha skrevet denne romanen uten de og de bestemte personlige erfaringene. Så ønsker jeg å skildre at jeg ligger og ruller i gresset med min første kjæreste, men jeg vil ikke navngi denne kjæresten (av nevnte etiske hensyn, hvorvidt de nå enn måtte være resultat av feighet eller redelighet). Jeg har altså bare meg selv å virkelighetsreferere til, noe som må sies å være skrøpelig, ettersom jeg bare kunne ha diktet de hele opp. Kanskje ville jeg beskrevet henne vakrere enn det hun er, for å sette meg selv i et bedre lys. Så vi ruller i gresset, jeg med et hamrende lem, slik man bare kan ha i sine sene tenår. Men siden jeg ikke vet hva gresset heter (noe så generisk noe som gress da dere!), kan jeg likevel referere til Gresset Bak Låven med min helt personlige tvist. Og hvis jeg er nøyaktig på å beskrive omgivelsene (krever trolig research) og dessuten forklarer hvilken kommune det hele utspilte seg i, kan man likevel ta historien for god fisk, og få vil betvile at jeg fikk min seksuelle debut der ute i Gresset, selv om det ikke skjedde på Folkets Hus eller i Eiffeltårnet.

Konlusjon: Litteraturen refererer stort sett til seg selv, men der det er tale om egennavn eller fellesnavn der egennavn ikke strekker til, når den utover seg selv og kommer i berøring med virkeligheten. Det er i dette produktive spennet fremtidens litteratur må skapes, i samspillet mellom forfatter og leser, mellom litteraturen og virkeligheten. Jeg gjentar gjerne at jeg overhodet ikke påberoper meg å sitte på noen (som helst) sannhet, men jeg håper at jeg med dette at vi kan ha en fruktbar samtale om litteraturens vesen generelt, og dens forhold til virkeligheten spesielt.