Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne engang. Men dere får meg ikke utpå der, jeg tier. Dette snakker vi ikke om. Har du sett hvor vakre skyformasjonene er i kveld? Jeg er ikke ute etter å stille noen til ansvar. Snart går solen ned, og herfra er utsikten fantastisk. Det er så lett å føle seg mislykket, og det hjelper ikke engang å bli mer vellykket. Jeg hadde ingen plan for dette da jeg begynte, jeg skriver ikke arkitektonisk. Sant nok leste jeg nettopp noe som fikk meg til å ville skrive ugrammatikalsk, men det virket litt enkelt. Man leser så utrolig mye tåpelig i løpet av en uke, og man hører en kontinuerlig støy av tåpelige samtaler; problemet er ikke at de er banale og uten betydning -- det kunne man jo sette pris på, og dessuten gjøre seg skyldig i titt og stadig -- nei, problemet var at alt dette tåpelige var vurderende, altså at det felte dommer over det ene eller det andre, om det så var "dobbeltmoralske kristne amerikanere" eller ekskjærester eller en bok noen hadde lest, som jo ikke var dårlig, men den manglet liksom noe. Og nesten aldri hørte jeg noen åpent sitere noen andre, bare i det skjulte. Når jeg kjører trikk får jeg lyst til å gi opp, jeg sier til meg selv: Det er for mye penger i dette her, det kan jeg ikke hamle opp med. Hvor mye har det ikke kostet kommunen å overhale plassen på Adamstuen, med trikkeskinner og brostein og containere og det hele? Månedsvis med arbeid, det må ha kostet mange millioner. Og den ene morsomheten overtar for den andre. Kanskje Livet ville vært bedre hvis du smilte litt mer, men hvor mange forutinntattheter rommer ikke bare denne ene setningen? Syns du det er enkelt, du da? Gjør.du.det.beste.ut.av.det?