10.12.2012

I Dikt 1959 skriver Johannesen:

Jeg er glad
jeg ikke kan være
utenfor min hud

Når de torturerer fanger i Algerie
gjør det ikke ondt
og når de skyter dem etterpå
blør jeg ikke
Om fluene sitter i øyekroken
til en blind tigger i Delhi
kan min pike si: Du har pene øyne

og når hvert annet spedbarn dør
i hvert annet land
kan jeg tenke:
jeg vil ha barn med henne

Jeg tror det ligger en fare her i å tolke GJ ironisk, i konvensjonell forstand, slik at han iscenesetter en ondsinnet person som ikke bryr seg om andres lidelse. I stedet tror jeg vi skal ta ham bokstavelig; han er glad for at andres lidelser ikke rammer ham, og han kan ikke bære andre menneskers smerte. Diktet demonstrerer Johannesens kyniske holdning; politikk kan ikke bygges på medfølelse, men heller et kjølig, nøkternt ansvar. Hvis jeg finner diktets person usympatisk er det meg selv det er noe galt med. Holdningen er anti-idealistisk, kunne man kanskje si, i tråd med Johannesens føringer fra forskjellige intervjuer. Dikteren skal ikke korsfeste seg selv for å rense sine medmennesker. Således blir "jeg føler med dere" en falsk påstand, og et dårlig fundament for en solidarisk politikk -- sinnelaget tjener bare til selvsmigring.