arne borge

2012-01-30T14:14:00.002+01:00

han er vår, vår, vår, den norskeste gutten i klassen, som mester ibsen, vår store dramatiker, vår stjerne i det store univers, risset inn i asfalt og hevet opp på søyler, og nå, vår neste store, stor i paris, stor i berlin, stor i utlandet, og nå er det på tide at vi her hjemme kjenner vår besøkelsestid og vier ham den plassen han fortjener, på de store scener, vår store kommende internasjonale stjerne, er det rart vi er stolte?

2012-01-23T17:02:00.000+01:00

heller tenke etter og forske litt. det dramatiske foregår for det meste på et åndeleg plan i boken, den åndelige reisen foregår parallelt med togreisen. etter å ha diskutert hva som kan kalles konseptuell poesi, ble salongen rundet av med noen tanker om hva vi vil se av poesi i nærmeste framtid. vi kan komme til å se mer språkeksperimenterende poesi fra nye, norske poeter med ulike kulturelle bakgrunner. hva skjer med en familie når en aldrende far dør? jeg husker ikke. jeg blir så trøtt av alle kommentarene. noe har jeg kommet frem til på egenhånd.

2012-01-19T15:30:00.001+01:00

For those who do not play along, there exists the danger of considering themselves better than others and misusing their critique of society as an ideology for their own private interest.

2012-01-16T17:58:00.001+01:00

Jeg kjeder meg på Twitter. Kjedsomhet er smerte uten form. Generasjon Alvor er en kjedelig fiksjon. Er det også en fiksjon at mediene setter dagsorden? Hvor setter de dagsorden? Hvor er det du snakker om i morgen? Frp-koden er en kjedelig fiksjon. Jeg sovnet under et tre. Det var veldig politisk. Det du sa der var veldig godt sagt. Fant du på det helt selv? Jeg var veldig sliten, altså. Bør kanskje ikke legge for mye i det. Det er jo bare sånt som skjer. Energibehovet er veldig høyt. Vi kan jo slå av lysene i Holmenkollbakken, men det er jo samtidig litt pinlig å være norsk når turistene kommer og bare ser et stummende mørke. Men vi sparer jo mye penger, men det taper vi igjen i turistinntekter. Jeg vet ikke hva vi skal gjøre, jeg. Det er liksom litt sånn damned if you do, damned if you don't, også kommer jo miljøspørsmålet oppå det hele. Flying er min dårlige miljøsamvittighet. Det er mange plausible sammenhenger mellom hvordan statene oppstår og hvilke biologiske egenskaper mennesket har. Jojo, det kan du si, men samtidig må vi ikke glemme at mennesket også er et sosialt vesen, som kommer fra en bestemt kulturell kontekst. Også er det språket da, ikke minst, ja, faktisk vil jeg gå så langt som å si at mennesket er det dyret som snakker. I metaforer. Vi kan ikke redusere det til verken det ene eller det andre. Ingenting oppstår i et vakuum. Jeg kan ikke få sagt det ofte nok. Ikke for å skryte, men det har jeg et veldig ambivalent forhold til.

2012-01-13T16:22:00.000+01:00

Espen Grønlie skriver om konseptuelle poesiutgivelser i Norge de siste årene for norske LMD.

2012-01-12T12:04:00.000+01:00

Ta det med et smil.

Vi lever i 2012.

2011-12-09T19:07:00.002+01:00

2011-12-08T17:56:00.000+01:00

Av med hatten!

2011-12-05T16:23:00.001+01:00

2011-12-02T21:40:00.000+01:00

I hans teatrale politikkforståelsen kan man iscenesette en ”skuespiller” på den politiske scene, mens den molekylære politikken som er fundert i den litterære metafysikken (og dens sanselige likegyldighet) ikke er i stand til å mobilisere et dissensuelt vi.

Som et kort glimt av klarhet i den akademiske transen slo det meg: Skrev jeg virkelige denne setningen?

2011-12-02T14:57:00.001+01:00

Funnet:

PROMENADEN kan findes under adressen prmndn.blogspot.comI dag den 1. december går en ny dansk litterær fællesblog i luften under navnet PROMENADEN. Bloggen er stiftet af otte forfattere og litterater: Lene Asp, Thomas Boberg, Niels Frank, Elisabeth Friis, Pia Juul, Maja Lucas, Martin Glaz Serup og Lars Skinnebach.

De otte bloggere vil diskutere ny og gammel litteratur og løbende blande sig i den litterære debat. Side om side med kritik, polemik og omtaler af bøger vil man kunne finde digte, essays, fotos, rejsebeskrivelser, sider fra dagbogen eller notesbogen osv. Formen er med andre ord fri, men det er en overordnet idé for bloggen, at den skal være et alternativ til en stadig mere kommerciel og udvandet litteraturformidling i Danmark.

PROMENADEN er ikke et traditionelt tidsskrift, og der er ingen redaktører. Til gengæld er kommentarfeltet åbent, og alle kan blande sig. På den måde kan bloggen forhåbentlig bidrage til en hurtigere, sjovere og også gerne klogere samtale om litteraturen.

Find skoene frem, og tag med på den første spadseretur i december. Velkommen til!
PROMENADEN kan findes under adressen prmndn.blogspot.com.

2011-11-30T21:00:00.001+01:00

hvorfor skrive hva hvordan for hvem

2011-11-30T18:20:00.002+01:00

Her har noen lagt ut David Bromwichs kritikk av Niall Fergusons siste bok Civilization: The West and the Rest fra NYRB. (Takk til Audun Lindholm på Twitter.)

Ferguson has not, in fact, launched his inquiry into the rise and fall of civilizations from an inward mastery of the named virtues or values of any particular civilization. Rather, his questions, and the answers that sometimes seem to hit before a question is asked, are dictated by habits, traits, and products of the very recent West, framed in an idiom strongly associated with American schools of management. The almost-personified West whose triumph he celebrates, and whose future he prognosticates, was shaped from the first, Ferguson wants us to believe, by six “killer apps”: elements comparable to the applications you download to enhance a smart phone.

The killer apps are “competition” (which, to make a proper “launch-pad” for states and economies, requires “a decentralization of both political and economic life”), “science,” “property” rights, “medicine,” “the consumer society,” and the “work ethic.” These make an absurd catalog. It is like saying that the ingredients of a statesman are an Oxford degree, principles, a beard, sociability, and ownership of a sports car. Ferguson’s killer apps of the West -- both the idea and the phrase -- in less than a decade will date the book as reliably as the adoption by a pop psychologist in 1966 of the word “groovy.”

2011-11-28T20:49:00.002+01:00

Det er vel i og for seg temmelig meningsløst å anbefale Verbale pupiller på denne bloggen, ettersom den antakeligvis kun leses av dem som allerede kjenner til arrangementet, og ettersom det iallfall er usannsynlig at noen som leser anbefalningen faktisk kommer til å reise ned til Århus den førstkommende helgen for å ta del i det svært interessante programmet (Susanne Christensen og Mikkel Bolt diskuterer Det kommende oprør, som After Hand nettopp har oversatt til dansk og selger til spottpris; Aleksandr Skidan snakker om CHTO DELAT?; Carsten Juhl og Lars Skinnebach snakker om autonomi og virkningsorientert diktning; dessuten blir det en række oplæsninger). Anse derfor ikke dette som en anbefalning, heller en shout out, som dj'ene sier.

Dessuten ryktes det at Paal Bjelke Andersen er i Århus om dagen (eller her om dagen), for å trykke og lansere (intet mindre enn) tre nye serier på forlaget Attåt; Mikkel Bolt i Attåt pamflett; Vanessa Place i Attåt micro archives; Arne Borge og Jørn H. Sværen i Attåt ad hoc. Alle disse pamflettene vil være tilgjengelige på det førstkommende Folkebiblioteket, nummer 8, merk datoen: TORSDAG 8. desember klokka 19 på det deichmanske bibliotek, Grünerløkka, hvor litteraturredaktørene i Klassekampen, Morgenbladet og Helsingborg Dagblad vil snakke. Slutt på kunngjøringene.

2011-11-24T11:51:00.001+01:00

Slik er verden.

Det hender.

Det henger sammen.

Det var ikke det jeg mente.

I beste mening.

Et synonym.

En utsettelse.

2011-11-18T18:30:00.000+01:00

I min barndoms hus fantes en dør
jeg aldri hadde lagt merke til:
Du gikk ut den døren

På en kafé satt du ved alle bord
Jeg gikk omkring
og fikk deg til å forsvinne

Alltid når veien er tom
tror jeg at du har gått den
Alltid er veien tom

2011-11-09T15:17:00.003+01:00

"Det er næsten absurd, hvor meget spalteplads jeg og andre får, i forhold til hvad vi egentlig har af indspark i den realitet, vi forsøger at kommentere på. Det kommer jo hele tiden til at handle om, hvem det er, der taler. Hvis nogen står frem i rampelyset, kommer det altid til at handle om ham eller hende. Folk kan sige de mest absurde ting, men det eneste, man taler om, er hans slips eller hendes frisure. Det er så tåbeligt, men hvis man råber op om, at samfundet er overfladisk, er reaktionen fra samfundet bare: Hvorfor er du så vred? Det handler ikke om, hvorvidt der er noget reelt i den vrede. Det handler ikke om, hvorvidt den kyniske tilgang til verden eller det selvhad, der kommer til udtryk i bøgerne, har nogen bund i virkeligheden."

Mer Lars Frost (takk til Morten), riktignok fra mars, 2011. [Lenke fikset. Tidligere intervju i samme avis finnes også her.]

2011-11-08T14:39:00.000+01:00

Den gleden jeg får av å lese et sammendrag av lacansk psykoanalyse virker analogt med Lacans advarsel: ideologien gir oss illusjonen av å bli hele, den kompenserer for "tapet" vi erfarte da vi individuerte oss selv. I sammendragene får jeg en følelse av at ting faller på plass, går opp.

2011-11-03T16:12:00.000+01:00

Når en forfatter selger mange bøker, og senere uttrykker stolthet over å være med på å skape arbeidsplasser, hva sier da dette om hans forståelse av hvordan ting - ja, la oss kalle det ting - henger sammen? Hva ville konsekvensen ha vært om han ikke solgte en million bøker? Hvor ville da disse pengene tatt veien? Kunne man sett for seg andre former for transaksjoner? Kunne de som kjøpte bøkene brukt penger på noe annet? (Kunne de for eksempel satt inn pengene på et fond som distribuerte pengene ut til dem som på det nåværende tidspunkt er i jobb på grunn av denne forfatteren?) Hvor kommer pengene fra, og hvor skal de hen? Hvor hører de hjemme? Hva hører de? Opplevelsesøkonomien holder folket i arbeidet, med turer til Disneyland for hele familien. Det føles så godt å kunne legge igjen litt penger (i Hellas! Irland! Spania! Den Tredje Verden!), å kunne gjenopprette sirkulasjonen. Du må gjerne motta penger (av staten), men prøv ikke å gjemme dem i madrassen, send dem tilbake der de hører hjemme. Pengene er alltid til låns.

2011-10-27T12:52:00.001+02:00

Det er fint å være i utlandet. Det er fint å være i utlandet, for da får man ikke med seg det som skjer i hjemlandet. Selv de utenlandske avisene virker vennlige, med sine reaksjonære ledere, men dog, på et annet språk, vennlighetens språk, en samtale man ikke trenger å forholde seg til og dermed heller ikke trenger å la seg opprøre av. Slik er det vel her til lands, kan man tenke, og det kan man ikke gjøre stort med. Slik burde man jo også tenke i sitt eget land, dette kan jeg ikke gjøre noe med, for det er slik det er, man kan ikke gjøre stort med stort, men likevel innbiller man seg at det er grunn til å la seg opprøre av avisene i ens eget land, på det velkjente moderspråket, som skaper en illusjon om at man kan delta i denne diskusjonen, at om man sitter på et argument som er bedre enn det forrige, eller at om man peker på tre, fire selvmotsigelser i dagens leder, eller at om man simpelthen bare slår fast at dette var en meget dobbeltmoralsk og, med fare for å lyde anakronistisk, borgerlig påstand du hadde, kjære redaktør, at om man gjør noe av dette så vil man heve diskusjonen opp på et høyere nivå. Nå var du i grunnen meget selvgod, hr. ans. red., har du ikke sett avisforsiden din i dag, i går, i forigårs, alle de dagene du har vært redaktør (med unntak av Utøya, da, alvorlige Utøya hvor vi ble samlet i sorgen), har du ikke sett alle disse avisforsidene du er ansvarlig for, og likevel skriver du noe så pompøst som det du nettopp gjorde?

Slik kunne man la seg hisse opp i sitt eget hjemland, og iblant kunne man faktisk skrive en kommentar til noe av det verste, eller på de dagene en selv var lengst nede. Man kunne finne på å kalle en journalist for en uvitende fascist, men det ville ikke komme på trykk. Man kunne kalle en redaktør for en oppblåst bavian, men det ville ikke komme på trykk. Men i utlandet kunne alt passere; det var fint at det var vekst i finanssektoren, fint at hun vant sangkonkurransen, fint at rullestolbrukeren kom på tv og representerte alle rullestolbrukere, og det var fint vær og hyggelig å sitte på kafé uten vrangforestillinger om at man kunne gjøre noe med noe som helst.

Men så kom man til slutt hjem igjen, man hadde ikke råd til å spise på kafé hver dag, og det fantes plikter, og når man kom hjem til slutt fortsatte man å late som om det ikke fantes aviser, men ryktene spredde seg likevel. Noen hadde sagt noe om noen, men så var det visst tull, men det var visst veldig alvorlig, og en pompøs redaktør skrev en pompøs artikkel om hvor alvorlig dette var, og plutselig var det spredd utover hele landet og alle ens landsmenn var forpliktet til å mene noe om dette, som de ikke hadde lest, men som de hadde hørt av noen, og som de syns var for ille, men det var jo bare på moro, men det var for ille, og det måtte jo være litt orden på saken, man kunne ikke gå rundt og si hva som helst. Så fikk man igjen denne kløen, kløen etter å mene noe om noe, selv om man ikke kunne innvirke på noen som helst måte, men man kunne kanskje håpe å på sikt bli ansatt i en avis hvor man kunne fortsette å mene noe om noe, bedrive ukvalifisert synsing fordi det var konsensus om at pauseromsamtalen var mer demokratisk enn den lærde, aristokraten prøver jo å fortelle folk hva som er rett og galt og det kan vi ikke ha noe av, det er jo et demokrati, dette her, riktignok et representativt demokrati hvor det ikke spiller noen rolle utover ens kulturelle kapital hva man faktisk stemmer, men likevel, vi har da ytringsfrihet her i landet (vi har tankefrihet, men bruker den ikke, og nå vil vi ha ytringsfrihet), og hvis det skal være et fungerende demokrati er det bedre at kommentatorene representerer folket og ikke kommer med påstander om hva som er rett og galt, sant og løgnaktig, som at redaktøren er en pompøs bavian, nei, da fikk man heller si noe folk forstod, noe de allerede visste.

2011-10-18T17:38:00.001+02:00

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne engang. Men dere får meg ikke utpå der, jeg tier. Dette snakker vi ikke om. Har du sett hvor vakre skyformasjonene er i kveld? Jeg er ikke ute etter å stille noen til ansvar. Snart går solen ned, og herfra er utsikten fantastisk. Det er så lett å føle seg mislykket, og det hjelper ikke engang å bli mer vellykket. Jeg hadde ingen plan for dette da jeg begynte, jeg skriver ikke arkitektonisk. Sant nok leste jeg nettopp noe som fikk meg til å ville skrive ugrammatikalsk, men det virket litt enkelt. Man leser så utrolig mye tåpelig i løpet av en uke, og man hører en kontinuerlig støy av tåpelige samtaler; problemet er ikke at de er banale og uten betydning -- det kunne man jo sette pris på, og dessuten gjøre seg skyldig i titt og stadig -- nei, problemet var at alt dette tåpelige var vurderende, altså at det felte dommer over det ene eller det andre, om det så var "dobbeltmoralske kristne amerikanere" eller ekskjærester eller en bok noen hadde lest, som jo ikke var dårlig, men den manglet liksom noe. Og nesten aldri hørte jeg noen åpent sitere noen andre, bare i det skjulte. Når jeg kjører trikk får jeg lyst til å gi opp, jeg sier til meg selv: Det er for mye penger i dette her, det kan jeg ikke hamle opp med. Hvor mye har det ikke kostet kommunen å overhale plassen på Adamstuen, med trikkeskinner og brostein og containere og det hele? Månedsvis med arbeid, det må ha kostet mange millioner. Og den ene morsomheten overtar for den andre. Kanskje Livet ville vært bedre hvis du smilte litt mer, men hvor mange forutinntattheter rommer ikke bare denne ene setningen? Syns du det er enkelt, du da? Gjør.du.det.beste.ut.av.det?

2011-10-17T16:20:00.004+02:00

Det er veldig fint alt sammen; fint at vi skriver og fint at vi leser, og når vi sammen anstrenger oss, lesere og forfattere, kan resultatet bli noe enda finere. Det syns jeg er veldig fint. Så lenge vi setter oss ned, sammen, og deler hverandres synspunkter, kan jeg vanskelig tenke meg at litteraturen ikke vil bli enda litt finere. Det kan i hvert fall ikke skade. Jeg er veldig opptatt av hva andre mener. Konstruktiv kritikk er sunt. Hva sa du? Ja, det syns jeg er var en veldig fin beskrivelse, det er akkurat sånn jeg oppfatter poesi, også. Har du lest Kant og Schiller? Ja, men på den andre side, har du (der borte) lest Deleuze? Det er jo noe helt annet. Derrida har et poeng, men han blir jo også litt drøy. Det er jo kjekt å komme fram til et eller annet, også - ikke bli helt relativistisk, liksom. Jeg tror virkeligheten er tilbake i litteraturen, i hvert fall trodde jeg det i 2009, og da hadde de visst allerede trodd det en årrekke i Sverige (jeg kommer alltid for sent!), men nå begynner jeg å lure på om folk har gått litt lei alt maset om virkelighet, jeg mener: Er ikke ordene virkelige i seg selv (da)? Det er jo veldig fint at vi får drøftet implikasjonene av virkelighetens inntog i litteraturen, særlig med tanke på det etiske, som jeg syns er et veldig interessant område (eller felt). Altså: Når går man for langt, når går man passe langt, og mer komplisert: Hender det også at vi går for kort? At vi liksom ikke tør å strekke strikken litt lenger, slik at litteraturen kanskje risikerer å bli kjedelig? Ja, er vi rett og slett litt konforme eller feige her til lands? Noen ganger kan det kanskje virke sånn, og derfor er det så avgjørende at vi setter oss ned (værsågod og sitt) og snakker oss fram til noen nye erkjennelser. For å ta meg selv som eksempel, jeg kan jo bare snakke for meg selv, så er jeg den første til å innrømme at jeg har tatt meg selv (gjentatte ganger) i å la være å skrive noe, av etiske grunner. Man vil jo ikke såre noen. Men i ettertid har jeg liksom spurt meg selv: Skulle jeg egentlig latt være å gjøre det? Var det redeligheten, eller var det feigheten som holdt meg tilbake? Vi vil jo ha en ærlig litteratur, for mange av oss er litteraturen den siste sfæren (feltet) hvor ærligheten ennå kan boltre seg fritt, hvor paradoksalt det enn måtte virke for dem som tenker på litteraturen som 'løgn og forbannet dikt' (for å sitere en gammel mester). Men i denne løgnen ligger altså kimen til det sanne, eller det ærlige som jeg da kaller det sanne, og her trenger jeg kanskje en begrepsoppklaring, men det er nettopp derfor det er så fint at vi nå kan sette oss ned, sammen, og finne ut av de tingene her.

For å begynne med begynnelsen: Hvor går grensen mellom litteratur og virkelighet, eller fakta og fiksjon om dere vil? Hva vil dere? Vi holder oss til førstnevnte distinksjon: altså når opphører litteraturen å være litteratur, for å bli noe virkelig (og herunder sant, ekte & autentisk)? La meg kaste ut noen påstander – ikke for å komme med noen fasit, men fordi jeg av erfaring vet at litt spisse påstander kan virke stimulerende på en videre debatt. Altså:

Påstand 1: Litteraturens blir til virkelighet der hvor egennavnene kommer. Ta for eksempel Haugesund (eller en hvilken som helst annen by). Hvem kan vel lese bokstavkombinasjonen ”Haugesund” uten å tenke på den vestnorske mellomstore (i norsk målestokk) byen, med sin distinkte dialekt, sin berømte fortelling om den jødiske kjøpmannen som ble fryst ut og den høye andelen heroinmisbrukere? Eller dere har kanskje et personlig forhold til byen; kanskje har dere en gammel kjæreste derfra, eller dere kjørte innom på en bilferie i barndommen? Noen av dere kommer kanskje også derfra. Uansett: Poenget er at egennavnet Haugesund setter en i direkte forbindelse med den virkelige byen Haugesund, selv om den er omtalt i et fiksjonsverk, som en roman. Den kognitive prosessen (det blir her ikke anledning til å gå detaljert til verks om kognisjonen) gir umiddelbare assosiasjoner til stedet Haugesund, som finnes på kartet, som finnes i Norge, som et virkelig, historisk produkt – en fremvoksende sjøfarts- og handelsby (sjekk validiteten i disse påstandene) i det moderne Norge.

Gjelder så det samme for egennavnnavn, altså menneskenavn (herunder også andre skapninger, som apekatten Julius, spekkhoggeren Keiko og lignende organismer man har utviklet et personlig forhold til), som Michael? Både ja og nei. Nei, fordi Michael i seg selv ikke referer til én bestemt virkelig person, men ja, hvis det tillegges et etternavn, som Jackson, eller J. Fox. Michael Jackson refererer til den virkelige artisten Michael Jackson (R.I.P.), og er således en klar virkelighetsmarkør. Det blir simpelthen umulig å lese ”Michael Jackson” i en roman uten å tenke på artisten Michael Jackson, og gjerne også hans største sanger. Selvsagt har hver og en av oss et forskjellig forhold til Michael Jackson, men vi har også et forskjellig forhold til Haugesund. Man kan kanskje innvende her at det finnes noen som verken har et forhold til Michael Jackson eller Haugesud (mer sannsynlig), men det rokker ikke ved poenget: De refererer like fullt til noe virkelig. Det vil alltid refereres til virkelige ting i litteraturen som ikke alle har oversikt over, noe som leder meg til neste påstand:

Påstand 2: Litteraturen kan også referere til en virkelighet vi ennå ikke kjenner til. La oss se for oss, rent hypotetisk, at jeg skriver en nautisk novelle. En fiskebåt (fiksjon) kjører ut på havet (fiksjon), eller nærmere bestemt over Marianergropen (virkelighet: verdens dypeste dyphavsgrop, ligger vest i Stillehavet). I båten er det fire fiskere: Michael (fiksjon), N’Duure (fiksjon), Mike (fiksjon) og Mitch (fiksjon; kanskje kan vi til og med hevde at navnelikheten til tre av fiskerne forsterker det fiktive elementet og bringer oss enda lenger fra virkeligheten, noe som igjen kan bli en kvalitet ved novellen, at den blander sammen hypervirkelige og hyperfiktive trekk og skaper en produktiv spenning?). De fisker og alt er som det pleier (selv om dialogene som utspiller seg mellom dem kan leses som en allegori over noen av problemene vi står ovenfor i den globale verden), men plutselig får Mitch et realt beist på kroken. Takket være N’Duures hjelp (jamfør her allegorien, og hvordan nord og sør viser seg å være gjensidig avhengige av hverandre: nords teknologi trenger hjelp av sørs arbeidskraft, de utfyller hverandre perfekt) får de halt fisken over ripa. Det viser seg å være en dypvannsfisk verden aldri før har sett, og i motsetning til andre dyphavsfisker, har ikke denne blitt preget av trykkforskjellene mellom dens tilholdssted og vannoverflaten. Dermed har de dratt opp et perfekt eksemplar av Melanocetus Mitcheanii. Alt dette er vel og bra, men la oss så si, at det i den virkelige verden blir dratt opp et eksemplar som er akkurat maken til den fisken jeg beskriver i min nautiske novelle: Den er så og så stor, har den og den fargen, de og de proporsjonene også videre. Og så blir den fisken hetende akkurat dette! Da har jeg referert til (den kommende) virkeligheten, uten å vite det! Dette er helt uproblematisk, ettersom forfatterens intensjon ikke er avgjørende for virkelighetsvaliditeten. Det eneste som betyr noe, er det som står der, svart på hvitt, og om det da refererer til virkeligheten eller ikke. Det vil nok være svært sjelden at folk refererer til en foreløpig ukjent virkelighet, men i teorien kan vi ikke se bort ifra dette. Det gamle ordtaket burde likevel hjelpe oss til å være på vakt: Se opp for falske profeter.

Påstand 3: Litteraturen kan også referere til virkeligheten med bruk av fellesnavn, der egennavn ikke strekker til. La oss si at jeg skriver en roman med sterke selvbiografiske trekk, eller la oss i det minste enes om at det var utenkelig at jeg kunne ha skrevet denne romanen uten de og de bestemte personlige erfaringene. Så ønsker jeg å skildre at jeg ligger og ruller i gresset med min første kjæreste, men jeg vil ikke navngi denne kjæresten (av nevnte etiske hensyn, hvorvidt de nå enn måtte være resultat av feighet eller redelighet). Jeg har altså bare meg selv å virkelighetsreferere til, noe som må sies å være skrøpelig, ettersom jeg bare kunne ha diktet de hele opp. Kanskje ville jeg beskrevet henne vakrere enn det hun er, for å sette meg selv i et bedre lys. Så vi ruller i gresset, jeg med et hamrende lem, slik man bare kan ha i sine sene tenår. Men siden jeg ikke vet hva gresset heter (noe så generisk noe som gress da dere!), kan jeg likevel referere til Gresset Bak Låven med min helt personlige tvist. Og hvis jeg er nøyaktig på å beskrive omgivelsene (krever trolig research) og dessuten forklarer hvilken kommune det hele utspilte seg i, kan man likevel ta historien for god fisk, og få vil betvile at jeg fikk min seksuelle debut der ute i Gresset, selv om det ikke skjedde på Folkets Hus eller i Eiffeltårnet.

Konlusjon: Litteraturen refererer stort sett til seg selv, men der det er tale om egennavn eller fellesnavn der egennavn ikke strekker til, når den utover seg selv og kommer i berøring med virkeligheten. Det er i dette produktive spennet fremtidens litteratur må skapes, i samspillet mellom forfatter og leser, mellom litteraturen og virkeligheten. Jeg gjentar gjerne at jeg overhodet ikke påberoper meg å sitte på noen (som helst) sannhet, men jeg håper at jeg med dette at vi kan ha en fruktbar samtale om litteraturens vesen generelt, og dens forhold til virkeligheten spesielt.

2011-10-14T16:16:00.002+02:00

Etter å ha lest mange av bøkene til Arne Næss, har vi funnet sterk inspirasjon og tro på at det er mulig å komme i et mer balansert fokus, som ikke går på bekostning av de økonomiske resultatene. De skal heller kunne forbedres! Det er spesielt Arne Næss sin tolkning av en vår fortids store filosofer Baruch de Spinoza som er spennende og meget aktuell selv i vår tid, 328 år etter hans død.

Gode resultater skapes av glade, frie og lekende mennesker. I pressede situasjoner er man mindre fri og resultatene kommer ikke like lett. Arne Næss sier lite om hvordan hans filosofi, inspirert av Baruch de Spinoza, kan fungere i praksis inn i næringslivet. Vår ambisjon i Spinoza er nettopp å jobbe med implementering av en slik filosofi her som kan skape den optimale handlingskraft.

2011-10-11T20:25:00.001+02:00

Det høres bra ut.

Jeg er med i ånden.

Hvor er du?

Mamma er ikke kapitalistisk i det hele tatt.

Jeg er mye mer kynisk.

En plan.

Det er billigere i Thailand.

Det er billigere å fly til Dubai.

Ble du provosert?

Jeg mangler forutsetningene.

Langdiktets muligheter.

Litteraturens erkjennelsesmessige potensial.

En tematisk vending.

Menneskets som språkdyr.

Hvilke vilkår?

Prøv å samle det sammen.

En ting av gangen.

Jeg leser mellom linjene.

Litteraturen etter internett.

En mannsrolle.

To mannsroller.

Et utvalg.

Hele utvalget.

Valgkamp.

En ny virkelighet.

1 av 3 velgere stemte Arbeiderpartiet ved forrige valg.

Er du en av oss?

Vi kan bli bedre på kommunikasjon.

Det trenger bearbeidelse.

Det kan noen andre gjøre.

Jeg har gjort mitt.

2011-10-07T16:30:00.002+02:00

Med 'barok' menes her en historisk erfaring, der siger, at kunst er falskhed, er antiharmonisk 'Schein', der er båret af en dyb mistænksomhed over for enhver forenkling af virkelighedens overflade.

2011-09-28T15:53:00.001+02:00

"Etter hvert som arbeiderklassen og den kulturelle overklassen skled fra hverandre og en ny allianse oppstod, nemlig den mellom arbeiderne og den økonomiske overklassen, fødtes også noen klisjeer om hva som skiller kunsten og folket, de progressive og de reaksjonære: De intellektuelle bor i København og leser Politiken (eller helst Information), arbeiderne bor i periferien og leser Jyllands-Posten. De førstnevnte forholder seg til abstrakte problemer og lever av skattebetalernes penger, de sistnevnte skaper verdiene."

(Rune Lykkeberg parafraseres i Bernhard Ellefsens ikke helt nye tekst om (bl.a.) Lars Frost. Jeg kom på dette da jeg leste dette.)

2011-09-26T18:34:00.001+02:00

Sola skinner, det er fint vær ute og jeg sitter på en høyde, jeg sitter på høyden, men likevel er jeg litt nervøs, for jeg føler ingen lykke. Det betyr ikke at jeg er deprimert, og selv om jeg føler meg hevet over begrepene, er jeg heller ikke dyrisk. Mange likner, men jeg er ingen ubestemt form. Jeg ser meg rundt, sola skinner, men snart går den ned. Han ser seg rundt, forsøker ikke å gjengi en følelse. Har han vært for praktisk orientert i det siste? Skylle melkekartonger, vel og bra det, men har han ikke dratt det litt langt når det gjelder tingliggjøringen av hans egen værensforståelse? Har mageproblemene tatt overhånd, har han blitt for opptatt av å slutte å bite negler gjennom pavlovianske go'negl-strategier, har han latt seg forføre av endorfiner og andre avledningsmanøvere?

Utsnittet viser sånn cirka en måne, den er ganske stor og ganske hel, og for øvrig synes noe av åskammen og den mørke himmelen, og gradvis noen stjerner, snart flere og flere, og har jeg først sett de en gang vet jeg hvor jeg har dem for kvelden. Det må da være noe mer jeg ser i dette utsnittet, skal jeg nevne trærne eller i hvert fall tretoppene som skjuler åskammen jeg hevdet å se, og hva med jakkestoffet på armene og over magen, som jo også er innenfor rekkevidde uten at jeg flytter blikket, bare jeg tenker etter. Han er i ferd med å si at han føler seg utålmodig, men i stedet lar han kroppen falle bakover. Han blir liggende på ryggen i lyngen. Det gir jo ingen mening, men han føler seg inspirert.

Jeg har ikke spist fluesopp, det er ikke det. Er det da noe annet, noe må det da være? Hadde jeg ikke en avtale i dag? Jeg glemte å gratulere mine foreldre med dagen, det må være mange uker siden nå. Jeg bærer en ring på fingeren, normal tykkelse, altså er jeg neppe enkemann. Sannsynligvis er jeg separert, se nå begynner det å danne seg et mønster. Jeg visste det var en grunn til alt dette.

2011-09-18T15:49:00.001+02:00

Jeg har skrevet om en person som må gjøre et valg. Slik går det for seg: Hun – hun?! – opplever noe, og blir nødt til å gjøre et eller annet. Og så bare gjør hun det, og etterpå er ingenting som før. Relasjonene til andre personer er endret – noe er tapt, noe er vunnet. Ny novelle. Denne gangen har det alvorlige allerede hendt, og jeg bare gjenforteller det. Tapet av en nær relasjon står sentralt, og jeg forsøker å forsone meg med dette (tapet). I den tredje fortellingen min møter personen min noen han ikke har truffet på mange år, og gjensynet for ham til å revurdere de valgene han har tatt til da. Slutten er helt åpen. I den siste novellen dør en, og hva gjør jeg da?

2011-09-12T12:14:00.002+02:00

Små nasjonale sammenhenger. På tross av internett. Fint nordisk samarbeid. På tross av internett. Hvordan kolliderer forventninger. På tross av internett. En erfaring man gjør seg. På tross av internett. Er dette i orden. På tross av internett. Får vi dette til å rulle. På tross av internett. Litt nasjonale utgivelser. På tross av internett. Kanskje det ikke er noen forskjell. På tross av internett. Det vet vi ikke før vi har prøvd. På tross av internett. En smal og stille poet. På tross av internett. Får jeg stille et spørsmål. På tross av internett. Vi har våre stridigheter. På tross av internett. Vi er en god gjeng. På tross av internett. Sentral beliggenhet. På tross av internett. Vidløftige ideer. På tross av internett. Jeg søker støtte. På tross av internett. Det er mange muligheter her. På tross av internett. Utrolig interessant.

2011-09-08T15:03:00.001+02:00

‎"Det er for å forstå noe vi anvender begreper, forstå noe som er i verden, noe som kan gjøres til gjenstand for vitenskap eller område for tenkning; og for å forstå noe må vi også forstå det vi forstår med, dvs. begrepene. Det er derfor vi har begreper og behøver begreper, ikke for å gjøre oss nytte av dem i sekundære aktiviteter som analyse, som ikke har noen stor berettigelse i livet som helhet, og som selv innenfor litteraturvitenskapen bare er en liten del av fagets målsetning: å forstå diktekunsten, dens kilder og fremtredelse, dens skjønnhet og hva den sier oss om å være menneske på jorden under stjernene."

2011-09-05T15:31:00.001+02:00

Ja det var lenge siden, ja det var lenge siden ja det var lenge siden, du. Og mye har skjedd, mye har skjedd mye har skjedd, dere. Men mange skriver som om ingenting har skjedd. Og nå har jeg glemte hva som hendte eller skjedde. Naturen er vakker (fjellvannet, elvene, fossene – vannet er vakrest). Ta for eksempel dryppet blant den øvrige rislingen og renningen i et sprengt fjellandskap der toget stopper og venter på forbipasserende tog, hvor vannet renner ned tilsynelatende ukontrollert (som om de menneskeskapte sprengningene har ødelagt de naturlig slipte vannkanalene). Naturen er jo ellers så flink til å legge forholdene til rette.

I natt drømte jeg at jeg ble slukt av en bok. Hva er problemet med den naivistiske litteraturen? Ikke at den er irriterende, ikke at den er forutsigbar, ikke at den er åndssvak? Dere som vil fortrylle verden på ny – trylle tralle ti på tolv tivolimagi – hva blir liggende under tryllestøvet dere kaster over verden, hva er det som ikke kommer til syne i de uskarpe polaroidreplikaene, hvem er det som ikke lar seg mette av deres makroner? (Her finnes heldigvis Tivoliets metafysikk.)

Følger du med?

2011-08-07T16:48:00.000+02:00

Noe på hjertet? Tenk positivt! Men hvordan? Ingen ideer om hva, bare enkelte setninger, som kan virke som åpningssetninger, som 'Søppel lukter alltid søppel, uansett hva det består av', men ingen fortsettelse, inntil videre venter jeg på at noe skal skje som kan komplettere sammenlikningen; jeg har én ting som jeg syns burde likne noe annet, og fremdeles venter jeg på det andre. Man gjenkjenner Zizeks poenger og han må mene det når han sier at han ikke trenger å konfronteres med virkeligheten, bare teorien er god nok. Før eller senere slår uansett øyeblikket til og bekrefter tesen, det er bare å vente og tenke på andre ting i mellomtiden, noe som går av seg selv. Se her skriver jeg vist likevel, det er fint å ta en pause fra seg selv, eller skal man følge (den sene) Foucaults distinksjon mellom skriften som 1) konstituerer selvet (gresk-romersk kultur) og skriften som 2) innrømmer selvet (kristen-konfesjonalistisk tradisjon)? Jeg innrømmer intet, jeg, det er jeg ikke i stand til. Alle domsfellelser er pragmatiske kategoriseringer – og godt er det! Jo mer man tenker over det, jo sannere virker kritikken av skriftens referensialitet, men alt det der er gammelt nytt, og å gjenta kritikken er kanskje å referere til en ny sannhet. Denne teksten er et medium for det underbevisste, strukturert som et språk, høhø. Når jeg får barn og skal tilbakebetale studielånet vil jeg atter vende tilbake fiksjonens styrke som erkjennelsesmodus, og det er åpenbart en kraftanstrengelse å skrive en god fortelling, det er ikke lett nei, men det var det heller ingen som påstod, at det handlet om hva som var lett eller vanskelig å utføre, men heller hvorfor man skulle gjøre dette ene eller dette andre. Nå hører jeg stemmer, min egen stemme, si "Hvis X er politisk, er det fordi ..." Å konfronteres med sin egen sjargong, for siden å flykte inn i en annen. Men det gjelder å holde koken, prøve å stå opp tidlig, arbeide jevnt og trutt.

2011-07-16T16:37:00.002+02:00

prunk|laus el. ~løs bramfri, enkel og ukunstlet

2011-07-16T15:07:00.001+02:00

Hva har Dag Solstad betydd for meg (som forfatter)?

2011-07-15T16:45:00.002+02:00

"Hun nøler ikke med å stille tekstene til ansvar på måter de slett ikke legger opp til selv." (Tue Andersen Nexø om Susanne Christensens Den ulne avantgarde i dagens Morgenbladet.)

"Vi er dypest sett nødt til å oppstille noen krav til leseren; det handler om litteraturen som erkjennelsesmodus, altså hvorvidt den skal være bekreftende eller utfordrende. Jeg har store problemer med ideen om at man skal lese på bokens premisser. Man operer med en idé om den implisitte leser og forskjellige begreper som troverdighet og autoritet, som jeg syns er en underlig maktutøvelse å tillegge det litterære verket." (Mathias Kokholm, redaktør i After Hand i et fremtidig intervju i Vinduet.)

2011-07-11T15:25:00.002+02:00

[...] Men jeg skal ikke henfalle til en personlig bønn. Mitt poeng er simpelthen å konstatere at jeg egentlig har et mer enn godt nok snitt til å komme inn på masterprogrammet, men grunnet gruppeplasseringen av de forskjellige emnene (til dels grunnet misledende veiledning) står jeg på venteliste. Det er en kjedelig situasjon, fordi det skyldes papirarbeid og ikke faglig kompetanse. Jeg vil derfor anmode dere om å finne en plass til meg på masterprogrammet til høsten, ved å utvise det skjønnet det ble gitt inntrykk av at det var rom for. [...]

2011-07-10T19:00:00.002+02:00

Akkurat det samme.

Utkast lagret 19:00.

2011-07-10T15:21:00.000+02:00

‘At first I treated you as not an idiot, out of politeness,’ Slavoj Žižek said to Julian Assange last weekend, ‘but more and more I have to admit that you are not an idiot.’ Žižek and Assange were on stage at the Troxy in East London, watched by a crowd of nearly 2000 people who had paid £25 each for a ticket. If Assange changes his mind about not publishing his memoirs, he won’t be short of readers. Amy Goodman, chairing the discussion, asked Assange to respond to Joe Biden’s accusation that he is a ‘high-tech terrorist’. As Assange floundered, Žižek stepped in. ‘You are a terrorist,’ he said, ‘but in the sense that Gandhi is a terrorist.’ He quoted Brecht: ‘What is robbing a bank, compared to founding a new bank? If you are a terrorist, what are then they who accuse you of terrorism?’ Assange looked grateful.

Kort oppsumering av Zizeks møte med Assange her.

2011-07-09T21:50:00.001+02:00

nowthatsfuckedup.com

2011-07-09T15:06:00.000+02:00

8/7-11 [...] Og jeg vet at jeg en dag vil skamme meg over å se navnet x på disse sidene (x, åja, x, ja! Uff da...), men i dette øyeblikk vil jeg heller gjalle ut et rungende fuck you til min fremtidige skamfølelse og heller insistere på denne tilstandens virkelighet, foregripe den kommende selvrevisjonisme hvor jeg selektivt vil se tilbake på dette "sammenhengende hele" som liksom utgjør den kommende gravstøtte "Arne Borge", hvor noe i ettertid fremstår som konstituerende for meg, mens annet avskrives som feilskjær som jeg i beste fall lærte noe av, litt mer om meg selv, denne avgrensede eksistens (fødsel–>død) som vi kunne minnnes i et lys som ikke skar grelt i øynene, men heller skinte blålig og kontemplativt, på tross av mine ups and downs, alt i alt et liv; Arne Borge.

2011-07-09T14:07:00.003+02:00

Og nok et farvel til fellesskapet:

Hva fyller dere, kjære, fine blogglesere, dagene med? Har dere noe på hjertet? Jeg håper dere har det bra, og takker for at dere kommer innom bloggen. Det er morsomt og inspirerende at jeg både har lesere som er under tjue, og andre som er over femti, som kommer fra øyer i Nord-Norge, Eritrea, kysten i Ecuador, som bor i Bergen, Stavanger, Oslo, helt ut mot havet, i andre land, i store byer eller små, småhusklynger, fine folk som jobber som brannmann, lege, sangpedagog, kunstnere, musikere, folk som lever av å skrive, som jobber i forlag, som jordmor, arbeidsledige, arbeidsnarkomane, friske, syke, utdannede, udannede, dannede, utadvendte og innadvente. Familie og venner som gir seg til kjenne, og andre, både kjentfolk og helt ukjente, som i stillhet stikker innom og får seg et smil, en tåre, en oppskrift, en blomst, eller noe helt annet, hemmelighetsfullt. Dere er så utrolig bra! Heia dere!

2011-07-09T02:13:00.005+02:00

Om man sluttet å være så opptatt av å skulle gjøre seg opp sine egne meninger™, hvordan nå enn disse skulle avgrenses, kunne man kanskje heller se for seg tenkningen som et sjakkspill, hvor man fungerte som en strateg som skjøv andres tanker foran seg, valgt ut etter hva slags egenskaper (bevegelighet) de hadde, hvordan de kunne velte andre brikker over ende og til slutt Kongen.

Skjønt, denne krigerske metaforikken egner seg kanskje best i en mer tilspisset debatt (Dawkins vs. Eagleton), hvor posisjonene allerede er gitt og det kun handler om å ikke tape ansikt, og derfor er kanskje hele bildet uegnet, ettersom det ikke skulle være en konkurranse mellom to lag (svart og hvitt), snarere krysninger og berøringspunkter innad i lagene og på tvers av dem, slik at man hele tiden avfødte monstrøse tanker som forgreinet seg langt ut over brettets sekstifire ruter, videre over bordet og inn i kroppsåpningene til strategene som ble overrumplet av de nye, totalt uforutsigelige skapningene.

2011-07-07T21:13:00.002+02:00

Jeg hensleper mine dager i konstant frykt for denne flinkhet som strekker sine fingre ut etter meg, ikke for å klappe meg på skulderen, men for å ta det endelige kvelertak.

2011-07-06T13:55:00.001+02:00

Elsker å skrive.

Hater folk som ser på TV når de er i telefon.

Elsker å synge, folk hater å høre på.

Siviløkonom på BI.

Liker å løpe.

VG journalist.

POSITIV!

2011-07-04T16:50:00.002+02:00

2011-07-02T17:24:00.002+02:00

2011-07-01T14:48:00.000+02:00

Helt naturlig å snakke så intimt.

Det er biologisk.

Jag blir bara äldre.

En høyst aktuell tekst som angår vår egen tid.

2011-06-28T21:40:00.001+02:00

Kan det være en tilfreds person som skriver dette, som i lystigere øyeblikk oppleves som skinnproblemer?

Ikke for å skryte men i blant føles det som om verden raser sammen og fremtiden forsvinner.

Selvforakt er selvskryt for viderekomne. Se en sommerfugl!

"24/6 [...] Jeg husker at jeg følte glede – ble jeg tatt opp i varenes fellesskap? [...]"

Alle turistene jeg ser lengter hjem av gode grunner. Turisme er det motsatte av dannelse (GJ).

"26/6 [...] Å huske (i det minste) dette: Litteraturen som erkjennelsesmodus. [...]" I blant glemmer jeg alt sammen, og hvis ikke noen andre begynner samtalen vil ikke noe bli sagt. Som om alt jeg vet er trivielt, og alt jeg ikke vet vil jeg aldri være i stand til å vite noe av.

Press the refresh button.

"20:45 Rasmus har kommet hjem – han virker tilfreds."

Min egen stemme på lydopptakeren. Salte mandler. Jeg gleder meg over den lystige atmosfæren jeg kan høre fra naborestauranten. Fordelen med å interessere seg for litteratur, fremfor for eksempel mote, er at innsiktene man oppnår (ideelt sett) ikke investeres i et slags kappløp, hvor de nye erkjennelsene er verdiløse om man ikke oppnår en bestemt posisjon gjennom dem. Motene skifter, det gjelder å henge med, men hvor lenge orker du? (Har venstreradikalismen blitt verdikonservativ?) Motens imperativ er at du hele tiden må endre ditt liv, slik at ingenting endres. Oppsøk gjentagelsen (jeg tenker ikke på retro). Men snakker jeg her om litteraturens egenverdi? Eller litteraturen som et rom for tenkning som ikke valideres utifra en hyperaktiv medielogikk? S=U=R=P=O=M=P=! Jeg sier ikke at det er enkelt, men jeg sier kanskje at du sier det og at du tar feil.

Vestens ikonografi. Michelle Pfeifer (av alle?).

Ble det for politisk?

Mer subtilt (diktet kjennetegnes ved sin kompleksitet, som samtidig ikke tar fra det sin slagkraft=SIKKE VRØVL!):

Ikonografi.

Eller: (?)

de dyrker jorden mellom dem

"23/6 [...] Dragning mot ensomheten (forrykket døgnrytme). Pengeproblemer, jobbangst, menneskeforakt, bomkjøp. Kan jeg skrive meg ut av dette (som jeg skrev meg inn i)? Ditt humør henger sammen med hva du spiser og drikker. Mitt humør henger sammen med hva du spiser og drikker. Fordelen med å dra til Danmark i morgen er at jeg kan skrive enkle setninger om å reise til og i Danmark, jeg kan skrive at noen sier dette eller dette og hvordan bygninger ser ut og det vil nok hjelpe på humøret. Det var ikke slik før. Jeg tilhører dem som ikke gjør det beste ut av det men heller insisterer på noe helt annet. Det er mulig jeg har valgt feil side, for de andre virker både hardtarbeidende og lykkelige."

2011-06-28T21:08:00.002+02:00

På nattbussen hjem fra København til Oslo – sikke klamt klima! – ble vi stoppet ved begge landegrensene, av politi med refleksvester og lommelykter og bikkjer, og vi måtte ta med oss all bagasjen, stille oss i den lageraktige bygningen (en merkelig stillhet forøvrig), inntil to av oss ble tatt vekk, etter at de tidligere, på bussen, ble spurt, har dere røyka der eller, og først da vi ble stoppet for andre gang (i Halden kl 04?) og alle måtte vise legitimasjon, kom det frem at disse to ikke hadde legitimasjon ettersom de var blitt fratatt denne ved forrige grenseovergang, men det spilte vel ingen rolle, grensepolitiet skulle bare stille stilige spørsmål om hvor vi hadde vært, hva vi hadde gjort der, hvor lenge vi hadde gjort det, hvorvidt det var jobb eller ferie, og selv om sannheten var et eneste stort JEG HUSKER IKKE, så måtte jeg lyve og si at jeg hadde vært på ferie der og der og at jeg hadde med så og så mye tobakk (det var i hvert fall løgn), og det kom en slags pipelyd ut av meg når jeg skulle svare, (JAG HAR VARIT I COPENHAGEN ÅG GODT SÖNDER) og det var totalt likegyldig hva man svarte, man trengte ikke en gang å prata norska, det var bare nok en dag på jobben.

2011-06-24T12:32:00.000+02:00

Blant folk i tjueåra har det kommet på moten å si vær grei, slik man for eksempel på Internationalen leser vær grei eller vær hjemme, eller man kan lese vær ellers snill og grei. I det postpolitiske Kardemommeby finnes det ingen motsetninger – bare god og dårlig oppførsel.

2011-06-23T10:37:00.000+02:00

De er mer et eksempel på hvordan artister kan skape kontakt på kryss og tvers av plattformer og utgivelser ved å gi mer av seg selv.

2011-06-22T12:31:00.000+02:00

Lyd ute fra Folkebiblioteket #3 (Skinnebach) og #4 (mange).

2011-06-20T20:30:00.002+02:00

Et megetsigende sitat – kunne man kalle sjangeren dannet galle? – fra Audun Lindholm i samtale med Årets Kritiker™ i Bøygen #2, 2009:

"Fanziner som Amatør og Ulvedager er laget av journalister, der man kunne sett for seg at de brukte friheten til å skrive om det de virkelig er interessert i, ubundet av ytre hensyn og konvensjoner pålagt dem av oppdragsgivere. I stedet ender det opp som en slags Dagbladet Fredag for voksne, hvor man skriver reportasjer om kuriøse mennesker på en naivistisk måte. Man klarer med andre ord ikke å gå utenfor rammene av det språket man er blitt avgrenset til i sin profesjonelle rolle som skribent; skal man lage noe frittstående, blir det bare en mer lekende versjon av det man gjør som brødjobb. Dette er i mine øyne et symptom på en mer omfattende mangel på ideologisk fantasi – en utveisløshet, politisk og intellektuelt."

Kan man ha dette i mente når man leser magasinet Plot, som tryller frem kausale forbindelser for å fortelle hele historien? Hvor begynner historien om drapsmannen? (Barndom! Barndom!) Hvor slutter den? Fisk til middag – igjen?!

2011-06-17T11:59:00.001+02:00

"[...] Jeg tror frustrasjonen skyldes gapet mellom det jeg kan fornemme og det jeg kan artikulere. [...]

2011-06-17T11:13:00.001+02:00

"[...] i think (and of course i could be wrong) you move more and more into a place of thought, of winding up then unraveling issues of being and thinking and linguistics and politics etc., while i move, more and more, into the possibilties of fiction. i know the two areas are not seperate and slap me if i ever try and make that split; but you see where i used to be interested in many various thinkers, i now can feel myself sinking more deeply into wanting, first and foremost, to express life, with the ideas following after, ideology or no ideology [...]"

"[...] Det som kjennetegner dine e-mails framfor andres er at dine inneholder meninger. Derfor er de så hyggelige. Til dine valg i framtida vil jeg si at det viktigste her i verden er å lære å være fornøyd der man er. Ikke så mange forstår det, de kjaser og maser videre etter stadig høyere lykke - forgjeves. Det som er litt av problemet er at man tross alt skal gjøre noe man kan leve av - for selv om penger ikke er alt så er de meget viktige når man ikke har dem!! [...]"

"[...] Ellers skal det være demonstrasjon – les: revolusjon – i Iran i dag, klokken 18. Og jeg er uhyre bekymret. Håper du har det fint. [...]

"[...] Hvor sammenhængende skal teksten være? Jeg føler vi skal gøre en indsats for at blande os så meget som muligt, vores stemmer og sprog (dansk og norsk), det hele skal sammenskrives, genskrives, sløres, u-personliggøres. Men det er ikke det hele. Jeg har også på fornemmelsen at der er en fare for at gøre en fetich ud af punchlines og citater; af små slagkraftige sætninger - på bekostning af mere "sammenhængende" og "længerevarende" tekst. Hvad tænker du om det? [...]"

"[...] Idag satt jag och gjorde som jag oftast gör dessa dagar - vid min dator under en paus från skrivandet av min uppsats - och bläddrade igenom min absoluta favoritsida letandes efter en specifik text. När jag gjorde detta kom jag att tänka på dig, "detta måste väl Arne känna till", tänkte jag, och med största sannolikhet är du redan medveten om denna guldgruva, men jag tänkte att risken vid att du var ovetande var värt det eventuellt meningslösa vid denna gest. Platsen heter alltså http://www.aaaaarg.org och är en liten del av himmelen på digitalt vis där nycklarna till pärlporten är tillgänglig för en var, en liten inkarnation av Hardt's idé om det gemensamma. [...]"

"[...] På Lillehammer ifjor sto folk nærmest i kø for å detronisere Harald Eia midt i Hjernevask-striden, men ingenting bet på. Hans suverenitet var selvsagt og ubestridelig. Helt til, hvis ryktene stemmer (jeg var litt for full til å følge med), Agnes Ravatn gikk bort til ham på Håkons Pub og ga ham en real lårhøne. Det kaller jeg kulturkritikk! Og ikke minst et glimrende sitat av Eivind Tjønneland som midt i Eias storhetstid på 90-tallet la ham i bakken, truet med knyttneven, og sa: «Det er en ting ironi ikke biter på, og det er vold!» Jeg sier bare: Puss Tjønneland på kulturhøyre -- da blir vi kjapt kvitt dem. [...]"

2011-06-16T14:14:00.001+02:00

Det hersker en stemning av gjensidig respekt og kameratskap på kjøkkenet.

Abdul forstår ikke helt hvorfor jeg er så opptatt av det han betrakter som et håndverksfag. Jeg forteller ham at det å lage mat er den perfekte meditasjon. Matlaging tvinger meg til å gjøre noe konkret. Jeg sier at mennesket ikke er skapt til bare å tenke, snakke og skrive. Et sånt liv bryter med menneskets natur på en grunnleggende måte. Jeg sier at det å lage mat for andre på mange måter er humanisme i praksis og at det å være kokk er et av de mest verdige yrkene man kan ha. Abdul er ikke helt overbevist, men synes å sette pris på det jeg sier.

Det hersker en stemning av gjensidig respekt og kameratskap på kjøkkenet.

2011-06-14T15:50:00.000+02:00

Susanne Christensen slipper Den ulne avantgarde på Last Train (Oslo) kl. 20 i kveld. Altså om ca fire timer.

2011-06-11T17:59:00.002+02:00

når jeg leser innlegg på cappelen damms forlagslivsblogg tvinges jeg til å gynge frem og tilbake foran tastaturet mens jeg kauker fy faen fuck fuck fuck fy faen fuck fuck fuck, så jeg gjør noe annet.

2011-06-11T16:57:00.002+02:00

Det er krænkende for den menneskelige intelligens og for samfundets kvalitet at blive tvunget til at tænke økonomistisk og ikke generøst.

2011-06-10T12:16:00.001+02:00

Bislett-arrangørene hadde gått til innkjøp av et miksebord til 50 000 kroner etter at de fikk beskjed av Bolts manager om at det var 10 prosents sjanse for at superstjernen ville spille der.

2011-06-09T23:36:00.000+02:00

Viktigere saker. Terry Eagletons sobre fremstilling av Marx:

Marx was not some dreamy utopianist. On the contrary, he began his political career in fierce contention with the dreamy utopianists who surrounded him. He has about as much interest in a perfect human society as a Clint Eastwood character would, and never once speaks in such absurd terms. He did not believe that men and women could surpass the Archangel Gabriel in sanctity. Rather, he believed that the world could feasibly be made a considerably better place. In this he was a realist, not an idealist. Those truly with their heads stuck in the sand—the moral ostriches of this world—are those who deny that there can be any radical change. They behave as though Family Guy and multicolored toothpaste will still be around in the year 4000. The whole of human history disproves this viewpoint.

2011-06-09T22:14:00.001+02:00

Slippfest: Oppmumling.

2011-06-09T19:39:00.001+02:00

Oppsummeringen av et liv.

Jeg hører stemmer.

2011-06-07T12:07:00.001+02:00

[...] Sentimentaliteten som inntreffer på grunn av de simpleste amerikanske filmer, får meg til å gå omveier hjemover, for å fange den samme magien som filmens fiksjon er i stand til, men jeg vet ikke om alle disse omveiene bare er blindveier, inn i en regressiv selvforståelse. [...]

2011-06-06T23:43:00.000+02:00

Det jeg iblant lykkes med å forstå i Claude Royet-Journouds diktning er at det ikke er noe å forstå; ingenting mellom linjene, ingen dybde. Det står der allerede

det hvite mellom linjene.

Ikke sånn å forstå at det som står der er hellig og at det ikke kunne vært skrevet annerledes – tvert imot. Det er tørt, uten dybde, historisert. Eller kan man heller følge Valérys formulering (gjengitt her sitert fra et intervju med Deleuze, om Foucault): det dypeste er huden.

"Overfladen står ikke i modsætning til dybden (man vender tilbage til overfladen), men til fortolkningen."

CRJ er overflatisk.

2011-06-06T18:25:00.002+02:00

gjennom deres verdensbilde spiller historien på dere som en harpe

2011-06-06T18:12:00.000+02:00

Da Lenin kunne spørre hva er det som må gjøres? burde vi reformulere spørsmålet slik at det kommer på høyde med sin egen tid: Hva er problemet?

2011-06-06T14:14:00.000+02:00

Tidligere kunne man jo innbille seg at det å skrive om sine egne lyter var et ærlig forsøk på selverkjennelse, men det var bare en annen form for selvskryt, i et klima hvor det uhøytidelige var alle tings målestokk.

2011-06-06T01:45:00.001+02:00

I gode tider er det lettere å få jobb enn i dårlige. Men tekstlinjen på Westerdals har et godt rykte, og folk i bransjene, ute i den virekelige verden, er ofte på utkikk etter våre studenter.

Hvordan kan jeg som søker styrke mulighetene for å komme inn?

Vær orientert i verden rundt deg. Bry deg om kommunikasjon. Les mye og forskjelliege ting. Skriv mye.

2011-06-06T00:35:00.000+02:00

Vi må ha bredde, også må vi ha dybde, vi trenger både dybde og bredde, skal vi forme morgendagens samfunn, dypere og bredere.

Indeed, it could be said that hegemony brings domination to an end. We, emancipated workers, internalize the Global Order and its operational setup of which we are the hostages far more than the slaves.

2011-06-04T13:09:00.002+02:00

Det har blitt åpnet en kafé (kakerlakk) på gateplan ved Youngstorget i Torggata 13. Jeg var innom i natt. Da var de riktignok tomme for øl. Til gjengjeld var det sykler overalt. Stedet anbefales. Jeg våknet av et knas i kjeven, men hva kan det ha vært; alle tenner var hele, ingen smerte. Slike dager ønsker jeg bare å lese dagbøker. Jeg vil lese, men det virker alltid som om det er noe galt med sittestilling eller noe annet, for nå sitter jeg bare her, gapende. Man skulle jo liksom bli oppløftet av alle små initiativer, men det er noe forstemmende over all denne diktningen. Her gjelder det å tenke positivt!

2011-06-02T17:31:00.000+02:00

Vi är väldigt stolta över att kunna presentera följande seminarier och föreläsningar under hösten:

Onsdagen den 17 augusti:
Dagens interregnum och dess trefaldiga utmaning
Zygmunt Bauman

Torsdagen den 15 september:
Demokrati och populism – är de förenliga?
Chantal Mouffe, Ernesto Laclau och Peo Hansen

Torsdagen den 29 september:
Kapitalistisk realism
Mark Fisher och Samira Ariadad

Måndagen den 24 oktober:
Kan vi fortfarande tala om demokrati?
Jacques Rancière och Kim West

Måndagen den 14 november:
Kapitalets gåta
David Harvey och Catharina Thörn

Söndagen den 4 december:
Strategier på väg mot det etiska
Gayatri Chakravorty Spivak och Mikela Lundahl

2011-06-02T00:26:00.001+02:00

En som ikke forstår byen som by,
ikke fellesskapet som fellesskap –

den primitive, den dåre …

Et mindre spøkelse som vandrer gjennom
og hjemsøker Europa?

2011-05-31T12:50:00.000+02:00

La meg i denne løpende blogg, som er lukket for kommentarer, få utfolde meg fritt og si at Cappelen Damms nye forlagsblogg er noe av det jævligste jeg har sett på lang tid.

2011-05-29T22:31:00.006+02:00

[…] (yes hysterical pill muncher, what ever you called me, made me smile with love for your tender, intimate insults) […]

2011-05-29T17:23:00.003+02:00

po et en er på en må te på en må te

"vi" "er" "ferdig" "med" "det" "der" "nå"

Jeg tenkte på en vidunderlig setning: Landskapet åpner seg. Så sa jeg landskapet åpner seg.

2011-05-25T10:47:00.000+02:00

Halstein Røyseland: "Den rødhårede skuespilleren har fått mye oppmerksomhet for sin flotte timeglassfigur, men hun har også måttet tåle mange spekulasjoner om sine store pupper."

2011-05-25T10:31:00.002+02:00

distinksjonshumor på desken

det skal lønne seg å jobbe

2011-05-25T10:15:00.000+02:00

(…) morgenen lokker med sit ømmeste
kontinuitetsansigt (…)

2011-05-24T21:54:00.004+02:00

Jeg har laget et stykke provoserende politisk kunst

Venstresiden har hatt monopol på politisk kunst, bare tenk på strofen i «Kjærlighetsvisa» til Halvdan Sivertsen, om at «vinden ifra høyre snart vil snu», og så videre

2011-05-24T18:04:00.000+02:00

2011-05-24T13:37:00.000+02:00

Er du en glad medarbeider som viser omsorg?

Er du en dyster person?

Hehe, nei. Men jeg har vært det, og det tror jeg alle har vært.

2011-05-24T11:58:00.001+02:00

Reaksjonens skjebne er kåseriet.

2011-05-24T11:29:00.000+02:00

"Det er noget stift ved det politiske modsprog, ordene har tabt deres betydning i traderingen. Også dette udsagn fremstår traderet: Det sprog, der omgrænser krigen, er retorik, i det kan man tale og evaluere friktionsløst. Det er ingen H A N D L I N G i det sprog – den eneste handling, der omgrænser krigen, er krigen selv. Derfor bliver fred, og det at tale om fred (som andet end en følge af krig), henvist til at være ikke-handling og som sådan ansvarsløst, uden ryggrad. [.................] Jeg tænker på: Hvordan H A N D L E R vi i sproget? Jeg tænker ikke på: talehandlinger og andre tautologier."

2011-05-23T23:05:00.000+02:00

Alternative finansieringsmodeller, hva mente du da du sa alternative finansieringsmodeller, det må henge sammen med åndens verk.

Jeg kunne sitert hva som helst.

"At sammenligne de andres forsøg med fremgangsmåderne indenfor skibsfarten, hvor skibene bringes ud af kurs af den magnetiske nordpol. At finde denne nordpol. Det, som er afvigelser for andre, det er for mig de data, der bestemmer min kurs. – Mine beregninger bygger jeg på de tidsdifferentialer, der i de andres øjne forstyrrer undersøgelsens 'store linjer'."

Det er helt i orden:)

En selvsagthet: Folkets sommerfavoritter er en selvoppfyllende profeti, en løgn alle gjennomskuer. Alle som jobber med reklame jobber med å lage gjennomskuelige løgner, slik at betrakteren ikke skal føle seg dum – det er jo ikke meg dette er myntet på!

Folk i moderne europeiske språk (popolo, peuple, pueblo) betyr både også alltid de fattige, arveløse, utstøtte. "En og samme term betegner dermed både det politisk konstituerende subjekt og en klasse som i virkeligheten (om enn ikke juridisk) er ekskludert fra politikken. [...] Dermed bærer bestandig folket allerede i seg den grunnleggende biopolitiske splittelsen. Folket er det som ikke kan inkluderes i den helheten det er en del av, og det kan ikke tilhøre det fellesskapet det alltid er inkludert i."

Assimulasjon.

2011-05-23T16:39:00.000+02:00

Hva mente du med skrivesperre, hva var det som var sperret for, var det noe du ville trykke ut, en liten blomsterbukett eller en vase, eller ville du sette ord på følelsene dine, ta del i allmøtet?

2011-05-23T16:30:00.001+02:00

Tid og penger.

2011-05-22T20:40:00.001+02:00

Du sparker til høyre og venstre, men sparker du i midten, sparker du bare fotball, skraper du litt forsiktig i bakken med hælen der du står? "Og overalt har jeg hørt om nye navn og helligdommer, / men bare om gamle synder." Fredag leste jeg en kriminalroman av Georges Simenon (det var jo artig nok!) – som jeg gruet meg til å gå på jobb, og på jobb og igjen og igjen på jobb! Kravl på kjøkkenet. Fremtidens lønnsarbeid spiser seg inn på nået, umettelig inntil pensjonsalderen. Jo mer jeg gir av meg selv jo mer koster det. (Hvor blir tiden av? "[...] har du sett lagrene av hagl?") Jeg gjenleser boka for å finne sitatet, men det er ikke der, det var aldri skrevet. Antwerpen leder meg til The Waste Land og Dronning av England, som leder meg til profeten Daniel. Hva gjør jeg her? Ønsket om enklere kår er ikke romantisk, ønsket om å bo i skogen er ikke romantisk. Det er ikke romantisk å si: Jeg er ikke en del av dette; disse forestillingene som holder fellesskapet sammen angår meg ikke, og heller ikke kritikken av den. Det er ingenting å reagere på, det er ingen kronikker som skal skrives. Du må jo også tjene penger. Det kan du gjøre på forskjellige måter, men jeg anbefaler deg å inngå i, gå inn i kommunikasjonsbransjen. (Det er artig at du kommenterer det amerikanske valget – de folka er gærne.) Det skinner av argumentasjonen din, den er veldig stilig, du verden som vi ligner når vi krangler så busta fyker. Gjør det igjen!

2011-05-20T14:42:00.001+02:00

Siden alle litterære seminarer for tiden skal ha konjunksjonen og, har jeg følgende forslag

pølse og lompe

2011-05-18T22:32:00.001+02:00

Kulturvenstre slår til igjen.

2011-05-18T18:10:00.000+02:00

11/12 Jeg misliker den måten du ikke er i stand til ikke å forsterke deg selv på. Alt du har sagt og gjort til nå har bare forsterket den du er, selv etter utenlandsoppholdet ble det bare mer av deg, tross andre impulser. Kunne du ikke i det minste forsøke å nærme deg en grense hvor du ikke lenger var deg selv lik? Du ville stadig forvalte ditt eget nøkkelknippe og jeg gjenkjenner frisyren din. Å skjelle meg ut for min sinidighet var kanskje et skritt i riktig retning, jeg følger deg med en viss spenning i tiden fremover. Når jeg isolerer meg selv ender jeg fort i sirkelargumenter; jeg har for dårlig hukommelse til å tenke alene over lengre tid. Jeg skulle gjerne vært noe rausere, men hvordan? Uten skriftteknologien for hånden kan jeg i beste fall tenke to trekk frem. Og akkurat da måtte jeg selvfølgelig
          søle vann                   over dagboka og
          kjøre sla-                    -låm mellom va-
          nnflekker                     til pennen tørker
          ut av fuk-                      tighet. Jeg skulle

gjerne vært rausere, min din væremåtes forutsigbarhet blir bare verre og verre! Først i går slo det meg hva som var galt: Du har aldri stilt meg et spørsmål av ikke-praktisk karakter, og alt jeg har fortalt deg har du allerede visst, bare bedre. Nå renner sinnet av meg, det er godt å få snakket om det. Bekjennelsen er en sjanger som favoriserer visse uttrykk. Det er derfor jeg nå snakker til en psykologistudine som ser på dramaserier om kveldene for å koble av. Alt du vet! Du har en humle i halsen som vil ut, men det hører du vel ikke.

2011-05-15T19:11:00.002+02:00

Sånn er det med den saken og sånn er det med denne saken og disse sakene er det slik eller sånn med og sånn er det simpelthen med disse sakene og sånn har det blitt og sånn skal det være og denne saken forholder seg slik eller sånn til dette og sånt kan man ikke gjøre eller si og sånn er det med sånne ting.

Susanne Christensen har skrevet om UKONs siste diktsamling Brukaren, og som vanlig er det svært interessant å lese, selv om man ikke har lest Brukaren, noe jeg dessverre ennå ikke har, se for eksempel på dette avsnittet:

"En av poesiens mange upopulære misjoner er å bryte opp narrativet, den sammenhengene fortellingen vi klamrer oss til som et barn til en kjærlighet på pinne. Det er særlig fortellingen om jeget som klippes opp og settes sammen på nye måter i UKONs poesi. Han pirker borti alle trygge, trøstende og fullstendig fiktive opprinnelsesfortellinger – individuelle som kollektive. Noe som i alle fall i denne leseren framkaller den spesielle dype, kullsvarte latteren som bobler helt bakerst i svelget, og forteller meg at jeg føler meg avslørt, at det finnes et ubehag side om side med behaget i denne avsløringen, som om noen stilte seg opp foran deg og flådde av seg ansiktet, for å åpenbare et strålende hvitt kranium."

2011-05-09T23:38:00.010+02:00

9/5-11 Denne følelsen, som kommer tilbake gjennom kontakt med konkrete objekter og setter meg i forbindelse med fortiden, som nå (men dessverre egentlig allerede i stad) når (da) jeg så over bokryggene i hyllene på rommet mitt og stoppet ved en engelsk utgave av A. Rimbauds samlede verker (samt utvalgte brev) – denne følelsen er den rikeste jeg kjenner til og jeg er helt ute av stand til å beskrive den, samtidig som jeg kjenner trangen til å gjøre det. Rimbaud: Complete Works, Selected Letters ble anskaffet i London, på Foyle’s, den største bokhandelen i byen, med godt utvalg av filosofi og litteraturteori, og jeg benyttet et gavekort på 100£ jeg hadde mottatt av moren til ei amerikansk jente jeg delte hybelkollektiv med, ettersom jeg selv var i Norge for å delta i en konfirmasjon (men også fordi jeg hadde en hjemlengsel jeg ikke hadde trodd jeg ville kjenne, som siden ble kurert av å bli innfridd), slik at hun fikk låne min spartanske hybel mens hun besøkte datteren som hadde et uvekslingssemester in Europe, som meg selv, og overrasket meg – virkelig – med den generøse gaven, som jeg forsøkte å takke for ved flere anledninger (samt å insistere på at det overhodet ikke var nødvendig, noe jeg også må ha ment ettersom jeg aldri tenkte tanken på gjengjeldelse, som om jeg befant meg i en før-økonomisk uskyld), takke på stotrende engelsk, mens jeg tenkte generøse tanker om denne familien, som jeg var og er fullstendig klar over at fyller alle kriterier for å kunne kalles reaksjonær (noe gaven snarere bekreftet enn avkreftet, noe som er et interessant, om ikke paradoks, om ikke problem, så, ja, kanskje poeng). Faren, fikk jeg vite, var vert for et daglig countryprogram i en mellomstor lokalradiostasjon, og denne jenta – Grace, hvis etternavn jeg lar forbli en hemmelighet – var både naiv, sneversynt (men hvem snakker?) og godhjertet, altså det vi (nordmenn flest?) kjenner som en dum amerikaner med brei sørstatsdialekt og sterke bånd til familien og sin forlovede, som hun skypet med daglig og som også besøkte henne senere, slik at jeg her kan legge til at også han var dum – beint fram tjukk i huet med baseballcap på toppen. Det var en dum, reaksjonær republikanerfamilie, og 11. september hadde gjort et dypt inntrykk på dem og ytterligere forsterket en forstokket verdensaskuelse som bidro til å støtte opp under en farlig amerikansk utenrikspolitikk med aggressiv krigføring grunnet i en idiotisk forståelse av ondskap. Et elendig kosthold hadde hun også, hun kunne for eksempel spise friterte poteter formet som smilefjes, kjøpt på frossenvarekjeden Iceland, et makabert uttrykk for hennes livsanskuelse, som i mine øyne bidro til å gjøre henne både feitere og dummere (men kjæresten var ikke feit, noe jeg undret jeg meg over ved flere anledninger, kanskje spilte han mye baseball og løftet tunge vekter regelmessig, slik at han først senere ville få en solid pondus når han ble en reaksjonær familiefar om ti, femten år, stående ved utegrillen hvor han snudde burgere og store steaks). Hun spurte meg en gang hva jeg trodde vi europeere tenkte om 11. september, hvilket inntrykk hendelsene hadde gjort, og jeg fortalte at jeg husket dagen, at jeg så det på TV, at det virket uvirkelig (just like a movie), og at jeg spilte en fotballkamp senere den dagen. Jeg takket moren ved enhver anledning, og jeg blir rørt av å tenke tilbake på kortet hun skrev, hvor hun påpekte at hun ikke bare sparte mange penger på å bo gratis (og penger var neppe et issue for den familien), men at hun også fikk anledning to spend more time with Grace, slik at de kunne spise felles frokost, lage middager sammen, drikke te på kjøkkenet om kvelden (søsteren var også der, husker jeg nå, hun må ha sovet på en madrass på rommet til Grace). Nå angrer jeg på at jeg, i et såkalt usentimentalt øyeblikk, kastet takkekortet, for jeg vet det ville fylt meg med denne helt spesielle følelsen i dette øyeblikk, slik Rimbaud gjorde for litt siden, og jeg kjenner en sterk følelse av nedrighet når jeg kommer på at jeg slettet Grace fra mine venner på Facebook etter jeg flyttet hjem igjen, siden jeg tenkte at vi ikke hadde mer å snakke om, siden det kun var tilfeldighetene, her representert ved de ansvarlig for accommodation ved Goldsmiths, som brakte oss sammen, og jeg ville gjerne hatt den handlingen ugjort, også denne (all min baksnakking), ettersom jeg mistenker at den gir meg en velbegrunnet dårlig samvittighet, ikke minst med tanke på den generøsiteten moren hennes viste, ved å gi meg et gavekort på 100£ på Foyle’s bokhandel, fordi Grace hadde fortalt sin mor at jeg likte å lese (hvordan oppfatter andre mennesker meg? Dette tenker jeg ikke lenger så mye på, men iblant vender spørsmålet tilbake med full styrke). Med de hundre pundene gjorde jeg mange avveininger på Foyle’s, og jeg vet at jeg, i tillegg til Rimbaud, i hvert fall kjøpte T.S. Eliots Collected Poems, takket være en annen jente – Jane – som også var amerikaner, men mer ved en tilfeldighet (hun var nå blitt en fastboende), som er det eneste mennesket jeg virkelig savner fra mitt opphold i London, og som var den første jeg tenkte på da jeg så Rimbaud i bokhylla, kanskje fordi hun lånte meg Eliots Four Quartets (som jeg nå leter fram i bokhylla, i nevnte Collected Poems, ikke for den litterære opplevelsen, men for å gjenopprette forbindelsen til den første gangen jeg leste diktsamlingen, som jeg altså lånte av Jane, en morgen etter jeg hadde overnattet hos henne, på sofaen, det var ikke noe eksplisitt seksuelt over forholdet vårt, som jeg leste tidlig en vakker sommermorgen på en fransk kafé i Broadway Market, som jeg nå har glemt navnet på, men som jeg gjerne skulle sagt høyt for å vekke det til live – La Bouche? La Boulangerie? La Boule? – og jeg tror jeg gråt litt da jeg leste den første siden, slik at jeg måtte lukke igjen boka og trekke pusten dypt, nærmest gispe etter luft – alt dette er helt klart for meg. «Time present and time past / Are both perhaps present in time future / And time future contained in time past / If all time is eternally present / All time is unredeemable. What might have been is an abstraction / Remaining a perpetual possibility / Only in a world of speculation. / What might have been and what has been / Point to one end, which is always present. / Footfalls echo in the memory / Down the passage which we did not take / Towards the door we never opened / Into the rose-garden. My words echo / Thus, in your mind. But to what purpose / Disturbing the dust on a bowl of rose-leaves / I do not know. Other echoes / Inhabit the garden. Shall we follow?»). Jeg leser disse linjene for å gjenleve fortiden. Så er jeg tilbake ved skrivebordet, og alt som har hendt meg (eller det lille jeg husker av det?) fyller meg, og særlig det som har hendt andre steder, som om jeg har en idé om å nå være hjemme, selv om tilstanden er midlertidig og avhengig av forestillinger om hva som vil komme. Nå ser jeg meg selv i en speiling i vinduet – tenker noen andre på meg nå, hvor er Grace, hva gjør Jane? Jeg er i ferd med å miste formen, og jeg er overbevist om at det jeg har skrevet fram til de siste linjene er så vakkert som jeg er i stand til å skrive, men når jeg ser på Rimbaud og Eliot får jeg ikke lenger den samme følelsen som i stad, som løftet meg ut av nået, men ikke ut av meg selv, jeg frykter at alle tankene jeg har skrevet ned ikke er uttrykk for fellesskap med de jeg har skrevet om, heller en stadig dypere boring inn i min narsissistiske jeg-besatthet, hvor jeg var da jeg leste det, hvem jeg var sammen med også videre, og jeg ser speilbildet mitt igjen (hvilket tåpelig gammelt litterært bilde!) og jeg angrer på alle postkortene jeg har kastet i usentimentale øyeblikk, jeg angrer på alle vennskap jeg ikke har klart å holde levende, alle henvendelser jeg ikke svarte på mens jeg ennå kunne, og nå hoper de seg opp bak meg og jeg kan ikke gjøre krav på dem lenger, jeg ønsker en total forsoning med verden men vet det er en farlig tanke, at tingene ikke er som de var, at jeg bare i små, selvopptatte øyeblikk kan vekke til live forgagne episoder fra forhold som nå er brutt, til ting og mennesker. Jeg skriver ut resten av siden av plikt, selv om jeg var ferdig for lenge siden, øyeblikket (øyeblikket?!) er over, nå hører jeg barneskrik fra naboleiligheten, svak trafikk, det er mørkt, det går mot sommer, min tjuesjette, jeg har kanskje femti, kanskje seksti, kanskje søtti igjen, og hva vil da – den gang da? – være igjen av dette, hvordan vil jeg lese dette i årene som kommer, vil jeg kaste eller brenne det i et eplekjekt eller angstfylt øyeblikk? Jeg er ikke i stand til å lovpålegge mine fremtidige valg, påtvinge meg selv en skjebne, og jeg vet det skulle være en befriende erkjennelse, men jeg klynger meg fast til det hendte.

2011-05-09T20:29:00.002+02:00

If the oath has historically constituted itself as a 'sacrament of power', it has functioned at one and the same time as a 'sacrament of language' - a sacrament in which man, discovering that he can speak, chooses to bind himself to his language and to use it to put life and destiny at stake.

2011-04-28T20:33:00.001+02:00

Jovisst troner ideen i akademiet, og urinen drypper diskret ned i latrinen. Men urin i akademiet! Det ville være den totale dialektiske avspennelse, kunsten å pisse mot den idealistiske vind.

2011-04-26T16:26:00.003+02:00

http://tomraworth.com/notes/

2011-04-25T17:48:00.001+02:00

"Everywhere what has been liberated has been liberated so that it can enter a state of pure circulation, so that it can go into orbit."

2011-04-25T15:08:00.000+02:00

Odette skjenket i te til Swann og spurte ham: "Sitron eller fløte?", og da han svarte "Fløte", sa hun med en liten latter: "En anelse!" Og da han bemerket at den var god: "Der kan De se, jeg vet nok hva det er De liker." Denne teen forekom faktisk ikke bare Odette, men også Swann å være spesielt utsøkt; og så maktpåliggende er det for kjærligheten å finne en rettferdiggjørelse, og samtidig en garanti, i gleder som i virkeligheten uten den slett ikke ville være noen gleder, og som derfor også tar slutt når kjærligheten er forbi, at da han hadde sagt adjø til henne klokken syv for å dra hjem og kle seg om, var han hele tiden på hjemveien blitt sittende og gjenta for seg selv, ute av stand til å beherske sin begeistring over denne eftermiddagen: "Sannelig måtte det ikke være hyggelig å kjenne et menneske som man kunn gå til og få denne drikk som er så sjelden: virkelig god te."

(s. 289)

2011-04-24T09:52:00.002+02:00

“Bevægelserne, indenfor sport så vel som vaner, forandres. Vi levede længe med en forståelse af bevægelse der baserede sig på energi, hvor der findes et tydeligt støttepunkt, eller hvor vi selv er bevægelsens oprindelse. Løbning, kulestød, etc: det er anstrengelse, modstand, med et udgangspunkt, en løftestang. Med i dag ser vi at bevægelsen i al mindre udstrækning defineres i relation til et sådant punkt. Alle nye typer sport – surf, vindsurfing, air gliding – er af typen: indføjelse i en allerede eksisterende bølge. Der findes ikke længere noget startpunkt, for i stedet gælder det om at sætte ting i omløb. Nøglen ligger i at lade sig drages med i bevægelsen hos en stor bølge, en stigende luftsøjle, at ‘tage sig ind i’ i stedet for at være oprindelsen til anstrengelsen.”

2011-04-23T21:06:00.002+02:00

For dem var det aldri politikk, det var eventyret det gjaldt! Det store, det som hender kun en gang, og aldri mer. La oss ta en del av ansvaret på oss, for at vi i 1939 hadde et slikt proletariat av ulykkelige og utvilsomt erotisk underernærte kvinner, at det ikke skulle mer til for å få dem til å falle, enn synet av en blank knapp i en tysk uniformsjakke! Det er like meget vår feil, som deres feil!